Rideturer på vinteren med barfote hester

20170217_150305 (2)1

Jeg er så heldig at jeg har ponniene mine et sted hvor jeg får låne ridehest. De som har fulgt denne bloggen en stund, vet at jeg har vært heldig med dette på alle de stedene jeg har hatt dem stående. Ridning er veldig viktig for meg. Det gir meg glede, og det styrker kroppen. Her på bruket er det Isabel, en elskelig og flott frieserhoppe, som er så grei og tar meg med på tur.

20170115_131958.1

Tidligere har jeg alltid ridd med broddede boots på vinteren. Jeg har ikke hatt noe forhold til hesters egen sans for underlaget på den samme måten som jeg har fått lære meg her. Men så har jeg heller ikke opplevd hovtrim på samme måten som jeg har sett etter at jeg kom hit. Heller ikke har jeg tenkt over om det var nødvendig å ri akkurat på de stedene som jeg var vant med å ri på. Når man trener hest, så rir man langs grusveier, og i skogen. Noen ganger må man ri et stykke på asfalt. Vi vet aldri hvordan føret er der vi rir, så vi må være forberedt på alt.

Så kom jeg hit, da. Vi skulle ut og ri. «Har du boots?» «Njaa, det ligger visst noen et sted her på gården, men det trenger vi vel ikke» «Gjør vi ikke?» «Nei, hvis vi kommer til et sted hvor de ikke kan gå, så går vi jo bare rundt. Men det skjer veldig sjelden.»

Det var en ganske annerledes tankegang enn jeg har hatt før. Så var vi på tur, og hestene gikk. Og gikk. Innimellom gikk de inn på kanten av stien, men da vi kom til et sted hvor bekken hadde frosset, og ikke bare det, men den hadde flommet over før den frosset, så det var is langt utover sidene, på hele stien og i grøfta. «Skal jeg gå av?» «Du kan jo se hva hesten gjør først, da, og hvis hun ikke vil, så får du leie henne forbi». Jasså, så disse hestene har lært seg å ikke bare kjenne etter, men å si ifra om de klarer det eller ikke. Jeg satte meg godt til rette, slik at jeg skulle sitte balansert på hesten, enten den gikk eller stoppet. Hun satte den ene foten etter den andre så kontrollert ned som jeg aldri før har sett. Hun skled ikke i det hele tatt der på glattisen. Like før hadde den ene hoven sklidd litt på stien der hvor det var bare litt glatt overflate, men så fort vi kom til stedet der det var helt blank is, viste hun meg hvor stålkontroll hun egentlig hadde når hun konsentrerte seg om det.  

Med broddsko eller -boots har jeg alltid vært obs på at jeg må passe litt på hesten når det er glatt, for brodder er heller ikke noen garanti. Her, med helt bare føtter, virket det som om det ikke var noe å bekymre seg om. Ikke bare fordi de har godt feste, men også fordi de tenker over hvor de setter bena, og hvordan de best bruker bena der hvor det er glatt.

20170214_151937.1

Sugekoppeffekt? Kanskje ikke i den samme forstand som vi ser for oss at en sugekopp virker. Men godt feste og fornuftig bruk av føttene har de absolutt. Like trygt som broddsko, om ikke tryggere. Nå slipper jeg i hvert fall å beskytte meg selv og hesten mot en falsk følelse av trygghet. Det forutsetter selvsagt at vi ikke trener tempo på de mest isete grusveiene, og ikke tvinger hesten til å gå rett fram når den føler seg tryggere på siden av stien.

20170217_134041 (2)1

Jeg merker at jeg tenker ganske mye annerledes nå, enn jeg gjorde da jeg først begynte min reise med barfothest. Og det er bare fint, syns jeg. Forandring er det som gjør livet spennende. Ikke bare rundt meg, men også i meg selv. Oppfatninger og innstilling endres, jeg utvikler meg og ser verden i nytt perspektiv. Stadig vekk.