Jeg er sint, skuffet og lei meg på hestenes vegne.

20161005_102241_edited (2)Dette er en liten fortelling om min reise i barfot hesteverden. Den har vært mildt sagt frustrerende. Den har vært preget av fryktelig mye mistenksomhet og forvirring. Helt siden starten har jeg hørt info om å forby ufaglærte å utføre hovstell, også på egen hest. Jeg har hørt om fanatikere jeg ikke måtte høre på, og at så snart en barfot hest viste tegn på ømming, så måtte den skos.

Jeg har vært imponert over hvor godt hesten min fungerte uten skoFB_IMG_1437162179725 helt siden 2006. Da ble jeg fortalt av en hovslager at hesten, som hadde noen skjevheter i bakbeina, muligens kunne nyte godt av å gå barfot. Vi hadde hatt problemer med å holde henne god i mer enn 4 uker om gangen så lenge hun hadde sko på. Dette ble prøvd, og jeg ble forbløffet over at hesten fikk helt jevne, sterke bevegelser. Ingen ureinheter mer.

Allerede da ble jeg advart mot en gruppe som var «fanatiske», men mer ble det ikke sagt om den saken.

På leting etter alternativ hovbeskyttelse, og informasjon

Jeg merket at hun slet litt på enkelte underlag, og lurte på om det fantes noe som kunne tilsvare indianernes skinnposer som ble bundet rundt hestenes hover på lange reiser. Da oppdaget jeg boots gjennom forhandleren Nesgaarden. Lite visste jeg da om at eieren av firmaet var en av disse «fanatikerne».

På siden hans fant jeg mye lesestoff, både fra Marjorie Smith, Pete 1934504_1098549750121_3841824_nRamey, Robert Bowker, og masse annet. Jeg slukte det. Her fikk jeg masse info om hvordan holde min barfothest frisk. De skrev også om nye måter å beskjære forfangne hester på, og at det var mye mindre sjanse for tilbakefall når de ble beskåret på denne måten.

 Siden så jeg litt mer rundt, og fant Dan Guerrera. Jeg bestilte hans samling videoer, og studerte dem så godt jeg kunne.

Jeg leste boken «Hovpleje» av Werner Kristoffersen.

Jeg leste både her og der om en veterinær som hette Strasser, men at henne måtte jeg holde meg unna. Jeg leste noe om at hun hadde gjort klinisk trim på syke hester, og at disse stod på gummimatter for å minske ubehaget. Hovene hadde blitt skåret helt ned, og det eneste som var igjen var så tynt at de knapt kunne gå. Slik kunne helt nye friske hover vokse fram, og teorien var at hesten skulle bli bra igjen.

På grunnlag av alle disse kildene, og noen flere mennesker med hovslageropplæring, fortsatte jeg med å gjøre hovstell selv.

Forvirrende skepsis

Etter hvert begynte det å vise seg masse kontrovers og vanskeligheter rundt dette temaet. Jeg fant stadig om skepsis mot barfottrim, og advarsler mot å la seg forføre. Men det var vanskelig å få noe konkret om hva som var viktig å unngå. Eller hvem. Det kom oppslag om rettsaker i utlandet. Det kom flere advarsler mot fanatisme. Jeg følte meg mer og mer forvirret, og ønsket å finne en plattform hvor man kunne diskutere barfote hester, lære mest mulig, og ha en gruppe i ryggen i tilfelle det skulle komme regler om dette hvor man ikke fikk bestemme selv hvordan hovstell man ville ha på sin hest. Noen sa også at det skulle bli forbudt å utføre hovstell på egen hest.

Jeg har bakgrunn i en familie hvor farfar drev oppdrett, salg, temming, travkjøring og gårdsarbeid med hest. Han skodde selv. Min onkel var i kavaleriet. Han skodde selv. Min grandonkel var travtrener og kusk. Min tremennings sønn er travtrener og kusk. Jeg har selv jobbet med travhester, på ridesentre, galoppstall og på turiststall. Der var alltid holdningen at man gjør så mye hovstell som mulig selv. Slår på sko hvis de faller av, og drar dem av hvis det trengs. Det beste er å lære seg å sko selv.

Nye tanker om dyrevelferd

Det er flott at dyrevelferden har kommet så langt nå, at man ønsker at utdannede folk skal ta seg av hovstell. Mitt problem var at jeg ønsket å fortsette med det jeg hadde begynt på med mine, og visste ikke hvor jeg kunne henvende meg for å få støtte, mer kunnskap, og finne et sted jeg kunne teste det jeg kunne og få bekreftet /avkreftet at jeg kunne gjøre det lovlig, og ikke minst godt for hestene framover. Jeg prøvde å melde meg inn i Norges hovtrimmerforening, men der var det et punkt i påmeldingen om hva jeg hadde av utdanning. Jeg følte meg ikke særlig fristet til å melde meg inn på mitt grunnlag.

Så jeg hoppet på ideen den dagen det dukket opp et forslag om å lage en forening for hesteeiere med barfote hester. Slik kunne vi hjelpe hverandre i jungelen rundt forskjellige hovtrimmere, og stå sammen hvis det skulle dukke opp utfordringer. Vi stiftet foreningen, og så begynte merkelige ting å skje.

Jeg merket en generell skepsis som jeg ikke klarte å sette fingeren på. Det var fryktelig vanskelig å finne styremedlemmer, med tanke på hvor sårt tiltrengt foreningen var. Jeg nevnte det for et par av dem jeg spurte, og de svarte at det ikke var noe rart. Nei, etter alle de forskjellige meningene kanskje, så var det sikkert ikke lett å drive forening på felles grunnlag. Men allikevel, det skulle ikke tilsi fullt så mye forsiktighet.

 

Min drøm i forhold til dette, er å kunne samle flest mulig folk som har interesse og kunnskap om hesters helse, og spesielt om hovenes sammenheng med resten. Dette så bare ut til å bli mer og mer vanskelig.

 

Jeg fikk ikke nøstet opp i dette før ponnien min fikk problemer med høvene etter et år på boks. Han hadde blitt trimmet etter en mellomting mellom less is more og Pete Rameys stil, med noen elementer fra ABC fra Cheryl Henderson (rim notch for underskutt drakt. Det hjalp!). På utegangen hadde han fungert greit med dette, men på det nye stedet var det lite av de fjellknausene de hadde der. Her var det store gressganger, med litt skogbunn langs sidene. På dette underlaget, med tre ukers tørke, ble hovene trangere, steilere og mer underskutt. Jeg trodde virkelig han var forfangen, for han nektet å bevege seg, hovene var varme, han hadde diare og var slapp. Kronranda var rosa. Veterinæren ba meg sørge for magert fôr, være obs på eventuelle forandringer, og for all del få han vekk fra den gressfylte plassen han bodde på.

Jeg ringte de eneste jeg kjente og stolte på, medlemmene av foreningen. Jeg fikk anbefalt en behandler og hovtrimmer, som anbefalte meg å flytte ponnien til et annet underlag. Jeg fikk tips om ei annen dame i foreningen. Jeg kontaktet henne, og flyttet. Hesten ble bedre nesten umiddelbart, i det han ble sluppet på sandblandet grus, og med gummimatter på deler av området. I tillegg bestilte jeg hovtrim. Det var da jeg fant ut at disse er begge utdannet av Strasser. Jeg tok allikevel sjansen, siden de hadde hatt rett med hensyn til underlaget. Og ponnien tok ikke skade av det. Tvert imot, jeg har aldri opplevd at en hest kan være så knyttet til hovpleieren sin. Etter første trim, har Lilletass lagt sin elsk på denne mannen.

Så jeg begynte å lese Strassers bøker, for å finne ut hva det var jeg hadde misforstått. Samtidig fikk jeg låne enda en bok av Werner Kristoffersen, «Beslaglære». Det var da jeg begynte å se hvor mye likt som ble anbefalt, selv om noen forskjeller stod tydelig fram. Jeg oppdaget at i boken for hovslagere, en veldig mye av vurderingene overlatt til den enkelte hovslager, etter å ha gått i lære hos en annen hovslager. Det nevnes hva som kan gjøres, noen ganger flere alternativer, og rådet er velg det du vurderer som best der og da.  I Strassers bok, er alle lidelser beskrevet i detalj, med årsaker, symptomer og nøyaktig hva som hjelper for hver ting.

Jeg ble i grunn enda mer forvirret, så jeg meldte meg på kurs med Tone Wien. Det ble det til min store glede undervist om mye av det jeg hadde lest i Strassers bok. Med tanke på at de fleste hester i Norge går med sko, og mange bor i boks, så er Tone Wiens undervisning det beste som kunne skje hestenorge. Hun lærer bort ting som de aldri ellers ville fått greie på, som virkelig vil komme hestene til gode. Du kan jo forestille deg min totale forvirring, da jeg sitter og hører på ting som kunne vært klippet ut av Strassers bok, og smiler innvendig over at hovslagere også får glede av dette, og plutselig sier hun at «Strasser er en av dem jeg har tatt kurs hos. Hun har mye bra, men ikke for norske forhold og hester som skal fungere. En som har vært utdannet av henne, kan bruke denne «metoden» helt til vedkommende oppdager at det ikke fungerer og modererer seg. Da vil vedkommende bli en god trimmer. Men husk at dette er en metode, som så mye annet i barfotbevegelsen. Jeg hater metoder.» Jeg satt som et levende spørsmålstegn. Dette er stikk imot det som står i boka. Der står det nemlig at man ikke skal trimme etter en mal. At man ikke skal tynne ting som gjør hesten sår. At man hele tiden skal ha hestens beste for øye, og at det ikke finnes noen fasit når det gjelder hover. Hover skal først og fremst fungere. Hvis det er brukshest da. En syk hest er noe annet. Den trenger rehab. Har hun kanskje ikke lest pensum? Eller sprer hun usannheter med vilje? Det tror jeg egentlig ikke.

En av tingene jeg har funnet ut, er at fru Strasser er kjent som en ufordragelig person, noe som kanskje kan ha bidratt til at hun ikke er blitt tatt alvorlig. Jeg har kun lest hennes bøker, så for meg hadde ikke det noen innvirkning på min oppfattelse av stoffet. Men det begynner å se ut for meg som at det ikke er interessant for mange å sette seg inn i hva hun skriver, siden de ikke orker henne som person. Allikevel finnes det folk som liker henne, selv om hun ikke er kjent for å være diplomatisk.

Jeg har nå forstått at Wien ikke har hatt kontakt med dem jeg fikk hjelp av, på flere år. I en diskusjon jeg nettopp var med i, viste det seg nemlig at disse har vært blokkert av henne lenge.

Da begynner en del ting å falle på plass for meg. Disse tingene jeg desperat har forsøkt å få en fornuftig sammenheng i. Det er ingen sammenheng, for de jeg har snakket med, har ingen kontakt med Tone Wien, som er av noen regnet som Norges ledende autoritet på hover! Grunnen til at de ikke har kommet med den utfyllende informasjonen, er at de ikke visste om at det ble satt spørsmålstegn ved deres utdanning i det hele tatt. Jeg har også lurt på hvorfor det bare sporadisk har kommet noen Strasserutdannede på banen under diskusjoner om hovhelse.

Jeg har hele tiden lett etter muligheter for å diskutere forskjellig kunnskap og menneskers erfaringer for å bedre kunne fremme hesters helse. Dette blir vanskelig når en del aktører ikke snakker sammen.

Dette er en fryktelig trist følge av at mennesker lar sine personlige forskjeller komme i veien for utviklingen av kunnskap om hestehelse i Norge.

20160922_102758 (2)_edited

De fleste er enige i at det finnes begrenset med forskning på hover. Derfor er det ekstra viktig å sammenligne resultater, og sette dem i sammenheng med erfaringer. Jeg finner det vanligvis veldig vanskelig på forum som omhandler hesters helse.

Det jeg har funnet av forskning, går stort sett på sykdom, ikke på hva som fungerer på friske hester.

Hampson og Pollitt har gjort studier på forvillede hester i Australia og på Przevalski-hester. De fant at 4-5 prosent av hestene hadde hover uten noen spor av laminitt og andre hovlidelser. Dette tolkes som at de er de friskeste som er funnet hittil, og at de derfor kan brukes som eksempel på hva som er bra for hover. Disse hadde en hovbeinsvinkel på ca 5,7 grader.

Strasser, Jamie Jackson og flere sier at for en frisk hov er det sunt med hovbeinsvinkel helt ned til 0 grader.

Jeg vil gjerne vite mer om disse teoriene, for jeg kan ikke slå meg til ro med at det er slått fast etter en eneste studie med så få friske hester at dette er det ideelle. Spesielt etter at jeg har sett med egne øyne hvor positivt det kan være med bakkeparallelt hovbein på frambeina. Jeg viser da ikke bare til min egen ponni, men mange andre jeg har møtt etterpå. Jeg er ikke en fersk hestejente med drømmer og illusjoner, men en middelaldrende dame på 46, som har holdt på med hest siden jeg var 11. Mye av tiden har jeg hatt hest som arbeid.

 

Når jeg ser hvor stort sprik det er mellom hva som er allmenn oppfatning om en del ting, og hva som virker i praksis, blir jeg frustrert. Når jeg i tillegg ikke kan få en konstruktiv diskusjon med noen av dem som er engasjerte i disse tingene blir jeg fortvilet på hestenes vegne. Vi sitter virkelig fast i et spor, som ikke fører noe sted hen. Det kan se ut som det er personlige ting som styrer hvem som skal få del i kunnskap, og hvilken kunnskap som skal spres videre til folket. Dette betyr at folk ikke får gjort informerte valg når de skal velge hovpleier.

En sentral del av dyrevelferdsloven i Norge, er at man er ansvarlig for at behandlere skal være kompetente. Dette er mer enn nok komplisert som det er. Hvordan kan det forventes at menigmann vet hva som gjelder, når ikke alle aspektene ved hestehelse blir diskutert åpent?20160901_111615 (3)