Naturlig hestehold og fôring

Fôring av utegangshest kan bli et skikkelig puslespill.

20170711_134018.1

Naturlig hestehold er bygget på ideen om å gi hestene mest mulig av de fordelene de ville hatt om de var helt frie, men skåne dem for vanskelighetene som forvillede hester blir utsatt for. I tillegg så finnes det noen utfordringer som de ikke ville ha møtt om de bodde i det fri. Disse er det viktig å ta på alvor, slik at vi sørger for god dyrevelferd. Selve grunnen for å velge et mer naturlig hestehold, er jo at det skal være mer dyrevennlig enn tradisjonell oppstalling.
Siden hester er beitedyr, henger dyrevelferd veldig tett sammen med fôringsregimet. Dyrevelferd beskrives i lovverket som «individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø». Dermed er det veldig varierende hva som egentlig er god dyrevelferd for hvert enkelt individ.   

Dyrevelferd – de fem friheter
• Frihet fra sult, tørst og feilernæring • Frihet fra unormal kulde og varme • Frihet fra redsel og stress • Frihet fra skader og sjukdom • Frihet til å utøve normal atferd

 

-Dyrevelferd – hva er det?

At et dyr har god velferd, innebærer mye mer enn at det er friskt og har god helse. Dyrevelferden består av tre dimensjoner(…):

Biologisk funksjon – hvorvidt helsen er god, og om atferden er normal.
Naturlig liv – hvorvidt dyret lever i en naturlig biotop, et miljø «miljø» som er naturlig for dyrearten, der dyret viser et bredt atferdsrepertoar som er naturlig for arten.
Subjektive opplevelser – hvordan dyret selv opplever sin situasjon, noe vi kan vurdere ut fra hvorvidt det viser positive eller negative emosjoner «emosjoner», følelser

-Atferdsmessige indikatorer på dårlig velferd er alle slags atferdsavvik i forhold til hva som er normalt for det enkelte individet, tegn til at dyret er stresset, viser frykt, angst, unormale aggresjoner, apati eller mer spesielle atferdsforstyrrelser. Dårlig dyrevelferd vil også kunne gi seg utslag i ufullstendig kroppspleie, redusert aktivitet, sosiale problemer og at dyret aldri leker.

Bjarne Braastad, www.braastad.info/dyrevelferd

 

Plass, mengde, skjerming, variasjon, næringsinnhold/opptakelighet.

Noe som kan skape et problem i utegangen, er begrensning av plass. Vi har gjerder rundt hestene våre, noe som gjør at de ikke alltid kan velge hvor langt fra hverandre de skal oppholde seg. Noen ganger har de ingen andre valg enn å invadere hverandres intimsone. Dette er mest tydelig når det gjelder liggeplasser, og ved fôring. Hvis vi da ikke er oppmerksomme på hvilke hester vi har i flokken og tilrettelegger deretter, kan det gå alvorlig utover dyrevelferden. Det er veldig viktig at det er plass til alle, og plassen må beregnes ut fra den hesten med størst intimsone. Gjør vi ikke det, kan spising bli en ubehagelig aktivitet for alle. Spising er den aktiviteten hester bruker aller mest tid på, og er i utgangspunktet veldig belønnende. Det er viktig at det er hyggelig. Hygge er helsebringende, og styrker immunforsvaret. Selve tyggingen gir utskillelse av endorfin, et stoff som gjør deg avslappet og demper smerter. Mat gir også utskillelse av dopamin, som gjør deg glad. Hvis hesten stadig jager, kjemper mot eller flykter fra andre hester i forbindelse med mat, vil det skape en indre konflikt. Kamp og flukt er ikke adferd de naturlig utfører i forbindelse med mat. Indre konflikter er verken helsebringende eller avslappende, men er en kilde til stress. Stress er en kjent årsak til magesår, og det kan også gå ut over fordøyelse, immunforsvar og flere andre ting.

20171217_132709 (2)

Med hester på utegang, kan mengden mat påvirke dyrevelferden på andre måter enn i tradisjonelt hestehold.

Siden de er utviklet for å kunne streife fritt og beite på områder uten slike kunstige grenser som gjerder, er det ikke naturlig for dem å måtte forholde seg til en begrenset mengde mat på deling. Det kan også trigge hestene til å krangle og vokte maten mot hverandre. Slikt ser vi ikke hos beitedyr i naturen. Dette er derfor viktig å unngå, for at de skal slippe unødig stress i forbindelse med mat. Det er fint om det er tilrettelagt slik at de må bevege seg, men det bør være nok mat, slik at ingen føler at de må beskytte maten mot andre hester. Med «nok mat» menes mye nok til at hestene blir avslappet, ikke bare nok til at vi mennesker syns at de klarer seg.

Dette kan jo bli en utfordring for nøysomme raser. Hvis det er mulig, så må man da finne fôr som er lavt på energi. De fleste er enige om at jo lavere på sukker, jo bedre.  Mange har nytte av å bruke forskjellige former for såkalt «slowfeeding», for eksempel finmaskede høynett, eller å spre maten over større områder, slik at de holder seg sysselsatt med å søke etter hver munnfull. Noen gir halm med lavt sukkerinnhold som tilleggsfôr, og noen er flinke til å skaffe dem kvist og kratt.

Mengde mat går ikke bare på husfreden. Til hester som går ute uten dekken, og ikke har oppvarming i husene, er det behov for mye mer mat enn til hester med dekken og oppvarmede hus. De produserer varme ganske enkelt ved å holde fordøyelsen i gang. Det krever mye å holde en hest varm når det er skikkelig kaldt, og når det er nullføre med nedbør og vind. Ofte kan det kreves dobbelt så mye mat som normalt for en hest av samme størrelse på en stall. For de nøysomme blir det igjen en utfordring. Det kan se ut til at også ufordøyelige fibre kan hjelpe tarmen med å produsere varme, som halm(som inneholder lignin) eller kvist(cellulose). Da i tillegg til andre typer fôr, selvsagt. Bark skal være kjent for å bruke lang tid i tarmen, så det gir mye varme sett i forhold til mengden de spiser. 

En tredje ting som påvirker mengden mat, er at det krever energi både å bo i flokk, og å regulere temperatur. Nøysomme hester klarer vel dette fint, ja noen klarer til og med å bli fete gjennom vinteren. Tungfôrede hester derimot, kan kreve ganske mye for ikke å bli for skranglete. Blir de det, kan de nok lett begynne å fryse. Til disse kan det jo være lurt å gi et grovfôr med mye energi, så kan det hende man slipper å gi så mye tilleggsfôr. Flokksammensetningen kan påvirke hvor mye de trenger. Hvis de aktiviserer hverandre mye, kan det hende de må spise mer enn i en flokk hvor de holder seg mer i ro.

 

Skjerming.
Noen ganger er det vanskelig å gi både nok plass og store nok mengder til at flokken er avslappet med maten. Da kan det være en god ide å lage noen sperrer, slik at de ikke blir fullt så påvirket av hverandre. Hvis man fôrer innendørs, kan det være halve vegger, kanskje en eller to midt i rommet, eller små utstikkere langs veggen. Det kan hjelpe både dem som trenger ekstra plass, og dem som lar seg jage. 20170625_220058De som trenger plass får litt skjerming mot nærkontakt, og de som er unnvikende slipper å måtte forholde seg til øyekontakt og flate ører. Slike vegger er viktig å sette opp på en måte som gjør det lett å komme seg rundt eller forbi dem, slik at ingen føler seg presset. Ideelt sett bør maten være spredt på store nok områder, og mange nok stasjoner, til at alle kan finne seg hvert sitt sted uten å bli plaget. Samtidig vil det gi økt trivsel hvis det er tilrettelagt for å gå litt rundt mellom hver munnfull. Dyr er utviklet for å måtte jobbe for maten. For beitedyr betyr dette å gå rundt omkring og plukke. Dersom det er plass nok til å gå videre til neste stasjon, eller munnfull, kan det være positivt å måtte flytte seg videre fordi en annen hest kommer. En god løsning utendørs kan være et antall fôrhekker med god nok plass rundt, og med god nok avstand til hverandre. Dette oppmuntrer til å vandre både rundt og i mellom stasjonene, og det gir mulighet for å skjerme seg ved å holde hekken mellom seg selv og de andre. Hvis det ikke er tilstrekkelig, kan det med fordel lages noen skjermvegger på eller i forbindelse med fôrhekkene også. Det finnes utallige måter å hjelpe dem til å få en god opplevelse ved fôring. Fantasien og lommeboka er det eneste som setter grenser. Flokksammensetningen har mye å si på hvordan dette arter seg. I hesteslekten er det et bredt spekter av forskjeller i temperament og lynne. Noen ganger kan det være mer hensiktsmessig å vurdere om individene bør bo sammen, enn å måtte tilrettelegge mer enn det som er rimelig.  Bildet til høyre/ over viser hvordan Lilletass skjermer seg selv. De andre respekterer strømgjerdene, mens han går ut og inn som han vil. Dermed får han spise i fred, men kan oppsøke selskap når det frister mer.

Variasjon er noe som ikke alltid er tatt med i beregningen. Men hvis vi skal oppnå et liv basert på at et så naturlig liv som mulig, så er det viktig med variasjon i matveien. Mange av våre uteganger blir brukt av hester i år etter år, og etter en stund kan området bli veldig fattig på variert vegetasjon. Spesielt skogsområder vokser dårlig til igjen, dersom dyra går der hele tiden og spiser ned vekstene før de rekker å komme skikkelig opp. Mange av oss kjøper kanskje inn store partier med en og samme type høy, hvor mesteparten består av en eller to typer planter. Dette er det ikke alltid så lett å gjøre noe med, men et kan være en fin ting å være litt bevisst på.

20171217_122402 (2)

Næringsinnhold/opptakelighet
Grovfôr varierer fra år til år. Det samme gjelder områdene som hestene bor på, og eventuelt beiter av. Det er ikke alltid fôret inneholder den balansen som er optimalt for hestene. Noen ganger er det for lite protein, og vi må gi tillegg som kompenserer for dette. Noen ganger inneholder det for mye sukker for enkelte hester, og da må vi finne måter å få ned den totale prosenten. Noen vanner høyet (lar det ligge i vann i noen timer, alt fra tre timer og oppover), mens andre gir mindre mengder, og gir samtidig for eksempel halm med lavt sukkerinnhold som tilleggsfôr. Begge disse løsningene gjør at den totale mengden proteiner pr fôrenhet blir mindre, og det må kompenseres. Protein sørger for at hestens celler blir fornyet, og gir kvalitet til alle strukturer, kanskje mest tydelig på muskler, pels og høver. For mye protein skal de heller ikke ha. Det kan gi blant annet hudproblemer og diare.  Det kan også bli for lite vitaminer, mineraler og sporstoffer. Mineralbalansen kan bli forstyrret. Det siste er ofte typisk for de enkelte områdene man bor i, og ikke fullt så forskjellig fra år til år. Men det er allikevel viktig å sjekke i blant, siden det også kan variere. Spesielt er det tydelig på pels og høver hvis det er for lite zink og kobber i forhold til mengden jern. Kalsium og magnesium i forhold til fosfor kan også være i ubalanse. For mye av enkelte ting (for eksempel zink) kan føre til dårligere opptak av andre ting, blant annet kalsium. Altså er det balanse på flere plan som er viktig her, og ikke nødvendigvis mengde. Noen mineraler må det allikevel ikke bli for mye av. Så skaff lesestoff, og gå på kurs. Spør veterinærer og andre som kan tenkes å ha kunnskap om disse tingene. Å sende inn en analyse av fôret kan være gull verdt for hestehelsen. Vi får aldri for mye informasjon!
Selje kan visstnok være en god kilde til kalsium. Å gi kvist, kratt, lyng og «ugras», er generelt en god ting. Mange ugras er nyttige urter, som brennesle, røsslyng, tistel, burot, løvetann, marikåpe, rogn, gran, høymole, groblad, blåbærlyng. Frøene på groblad kan forresten gi samme effekt som loppefrø (psyllium). Blåbærlyng kan senke blodsukkeret. Brennesle er bra for en mengde ting, men se opp, den er fryktelig rik på jern. Å sanke og gi slikt gir variasjon i kosten, og kan gjøre mye godt for hestene. Men hvis de bare får en sort, og er sultne når de får det, så kan man risikere at de spiser mer enn godt er av en enkelt sort. Så les dere godt opp på hva de forskjellige urtene gjør, og sørg for at hestene har mulighet til å velge dem bort ved at de har nok av annet å tygge på.

H20171217_122614 (2)vordan hester tar opp grovfôr er veldig forskjellig. Noen får konstant diare av ensilasje og silo. Andre tåler kun dette, og er overfølsomme for tørt høy. I teorien har ensilasje og silo for lav ph (for surt) for hestemager, og i tillegg kan melkesyrebakteriene som står for ensileringsprosessen fortrenge noen av de andre nødvendige mikrobene i hestens tarm, og mer eller mindre overta. Allikevel ser vi at en god del hester lever godt på dette.  Noen får bedre mage og trivsel av å spise halm ved siden av, mens andre ikke tåler halm. En del hester fungerer best hvis man tilsetter loppefrø eller betfiber i kosten, mens andre trenger noe helt annet, for eksempel probiotika for dyr. For meg er det viktig å forske litt på hvordan ens egne hester reagerer på forskjellige ting, og å gi dem det som gir best mulig trivsel og helse, ut i fra hvilke muligheter som finnes der du bor.