Alle innlegg av ina

Kan alle hester være barfot?

Oversatt fra
Can all horses go barefoot
www.hoofgeek.com/can-horses-go-barefoot/

Spørsmålet om alle hester kan være barfot er ganske vanlig der ute. Det blir ofte stilt av både hovslagere og hesteeiere. Noen ganger føles det mer som en test enn som et spørsmål de egentlig ønsker svar på. Man spør ikke angående en spesifikk hest, men mer generelt, om alle hester. Det blir et forsøk på å balansere etikk, hva som er praktisk, idealisme og realisme.

Jeg er ikke imot hestesko. Jeg nekter å være imot sko, om ikke annet, så fordi det ville begrense mine muligheter til å hjelpe hester og de menneskene som har ansvaret for dem, og bryr seg om dem. Ærlig talt, sko er et verktøy. Å være motstander av et verktøy ville vært sært, og selv om jeg ofte (helt uten grunn!!) har blitt kalt sær… så er det i hvert fall ikke dette som gjør at jeg er det.

Hester er født barfot. Det er dette som er standard-utgaven. Alle kommer med denne «fabrikkinnstillingen», disse hov-tingene nederst på benet, og i millioner av år har disse rare hov-tingene gjort jobben. De har faktisk bare vært skodd i relativt kort tid.
Sko er det valgfrie ekstrautstyret. De er tillegget. Bak skoene… *og jeg hvisker forsiktig* …er hesten barfot!!!

Saken dreier seg ikke om hvorvidt de kan være barfot eller ikke. De ER barfot. Hvorfor kaller vi dem egentlig barfot? Alle barfothester er jo bare hester. Det er slik de er laget. Skodde hester er hester + sko.
Det er hesteeieren som ikke kan ha barfothest. Jeg vil ikke at folk skal bli lei seg, føle noen slags skyld eller skam, eller at det er noen grunn for å dømme noen ut ifra det som står her. Dette er ganske enkelt en observasjon. Skoen blir nødvendig, fordi foten ikke er i stand til å utføre eierens ønsker uten den.

I løpet av 12 år har jeg funnet 2 hester som ikke kunne være barfot. Den ene på grunn av omfattende skader fra en brutal feiltrim, og den andre mest for logistikk (i mangel på et bedre uttrykk – det var midlertidig, og det var det beste av en masse dårlige alternativer).
I begge disse tilfellene måtte jeg gjøre en ganske stor innsats for å overbevise alle de involverte om at sko var den beste løsningen, og ja, jeg er villig til å akseptere tittelen «sær» i forbindelse med disse samtalene. Det føltes absolutt sært mens det stod på!

Spør vi riktig spørsmål?

Men når vi altså spør om en hest kan være barfot… Kanskje vi bør stille spørsmålet på en litt annen måte. «Er skaden i denne hoven irreversibel?», «Er støtte fra en utvendig metallkonstruksjon den beste måten å løse denne utfordringen på?». Eller et ganske enkelt «Hvorfor trenger denne hesten sko?» Alle helt greie spørsmål.

Ikke nok med at vi spør helt feil spørsmål, vi ser ofte på feil problem. Prøver vi finne en måte å få en hest med en kollapset hov til å prestere langt utover dens fysiske kapasitet, eller prøver vi å finne en måte å helbrede den kollapsede hoven?
Svaret på det første spørsmålet er sko. Svaret på det andre spørsmålet er hvile og rehabilitering.

Sko er helt overlegne på å få hover til å prestere utover sin naturlige kapasitet. Men er det OK? Hvis en hest har en seneskade, ville vi nok ikke feste en metallstøtte rundt senen og fortsette å ri. Men med en kollapset hov skjer dette stadig.
Hesten ser ut til å klare å håndtere dette, men er det egentlig greit å gjøre slikt? Skoen erstatter ikke manglende vev, så stadig flere skader blir påført hesten, siden en bit metall ikke på noen måte kan gjøre samme jobb som de manglende indre strukturene i en for svak hov.
Sko er et verktøy. Noen ganger et nyttig sådant. Jeg har en venn med en kneskade, og jeg har måttet anbefale henne å skaffe seg kneskinne i metall. (Hun hadde en som ikke var i metall). Metallskinnen er et verktøy. Hun trenger den til beskyttelse akkurat nå. (Du vet hvem du er, og slutt med å glemme å ta den på!!!)
Men ingen snakker om hvorvidt mennesker kan gå uten kneskinner. Og helt ærlig, hvis hun kunne klart å holde seg i ro, ville ikke skinna vært nødvendig, men… Familie, hester, livet… den skinna hjelper henne å prestere utover hennes kapasitet.

Hva da med genetisk svake hover?

Tenk om en hest har hover som ikke er sterke nok genetisk? Tja… hvis vi ser bort ifra at jeg mener den unnskyldningen blir brukt i mange flere tilfeller enn den egentlig gjelder…
En shetlandsponni er genetisk uegnet til terrengritt (unntatt når de modig stikker av fra enga, da -det er jo en grunn at de er plassert på ei øy!!) Ingen ville brukt en shetlandsponni til 3-dagers feltritt.. eller? Det ville vært galskap. Det er lett å se problemene som ville oppstått. (Jeg regner med forfatteren mener voksne folk her… -oversetters anmerkning)
Allikevel virker det som om det er helt greit å si at hoven er genetisk ute av stand til å utføre en bestemt oppgave, for så å kreve at hesten skal gjøre nettopp denne oppgaven. Om og om igjen.
I et hvilket som helst annet felt vil det bli for dumt å i det hele tatt snakke om.  Si dette om en hov, og det blir stemplet overdramatisk, uten rot i virkeligheten.

For eksempel… Vi kjører da ikke en bil uten luft i hjulene, men hester kan vi ri med kollapsede drakter. Hvis bilens avstand til bakken var for liten, ville vi nok ikke jekket den opp og kjørt videre. Allikevel legger vi på kiler under hoven og fortsetter å kjøre på… (*dette er det flere og flere i Norge som ikke anbefaler, heldigvis. Men andre ting som hesten ikke klarer uten sko, setter vi gjerne sko på for å kunne utføre. -oversetters anmerkning)
Er det greit å kreve dette av hestene våre? Er vi ærlige nok med oss selv til å i det hele tatt innse at det er dette vi gjør?

Kan en hov bli altfor ødelagt?

Jeg tror ikke jeg noen gang har møtt en hesteeier som ikke elsker hesten sin. Som ikke ofrer, bekymrer seg og gjør alt de bare kan for å sørge for at de har et godt liv. Skodd eller barfot, alle gjør vi det. Vi har hester fordi vi elsker dem.
Men jeg har snakket med mange som hardnakket forteller meg at hesten deres aldri kunne ha vært barfot. Det finnes mange grunner, men alle som en koker ned til det ene at de får smerter av å gå uten sko.

Hesten TRENGER sko, fordi den har smerter uten.
Siden sko ikke har noen egentlig smertelindrende effekt, er hesten antakelig ikke smertefri med dem på. Men på samme måte som gips kan hjelpe deg å gå på et brukket ben, kan en sko hjelpe en hest å gå på en vond fot.

Det finnes folk som trenger rullestol for å komme seg rundt omkring, eller benproteser, rullator, krykker, blindehunder og lignende. Men jeg har enda ikke hørt noen diskusjon ut ifra spørsmålet om mennesker kan fungere uten disse tingene.

Ja, det finnes tilfeller hvor hoven er så ødelagt at den ikke kan være uten sko, men er disse skoene der for å gjøre hesten komfortabel, eller for å fortsette å få hesten til å prestere mer enn den egentlig er i stand til? Hoven er en del av hesten. Den er en veldig viktig del av hesten. Hvis hoven presterer mer enn den er i stand til, så presterer også hesten mer enn den er i stand til.

For mye slitasje?

Nå er det antagelig tid for et opprørt rop om at sko er nødvendig for å beskytte mot slitasje. Dette er et interessant dilemma. Det finnes 3 hovedgrunner til dette problemet.

1. Foten glir for mye i landingsfasen.

En sko, som jo er metall, har mindre friksjon enn en hov. Dermed er det ikke uvanlig at en sko slites mye mer enn en barfot hov ville gjort, så ikke regn med at en bar hov nødvendigvis vil slites like raskt ned som en sko gjør på samme hov.

En hest med avvik i steget gir mer slitasje på hoven. Dette kan bli et problem, allikevel vil jeg som regel helst se nærmere på bevegelsene. Hvis det ikke kan gjøres noe med, kan det være en tanke å vurdere om denne hesten har en for stor oppgave for det problemet den sliter med.

Det er også verdt å nevne at sko også kan forsterke avviket, og i disse tilfellene ville en barfot hest eller en med boots fått litt rakere bevegelser, og dermed mindre slitasje.

Jeg er ikke helt overbevist om at sko er løsningen på problemer med slitasje på grunn av utfordringer i bevegelsene.

2. Hornet er for mykt

Hvis hornet er for mykt, er det et problem med næringen som når ut i foten. Å måtte sko en hest på grunn av det, henger bare ikke på greip. Da skor man i bunn og grunn for å fikse ubalanser i mineraler eller dårlig tarmfunksjon. En frisk hest produserer friskt horn. Dette er et helseproblem.

3. Hoven vokser for sakte

Dette er vel mye av det samme som når hornet er for mykt. Fôring, magefunksjon, sirkulasjon. Løsningen kan finnes her, og ikke så mye i en metallbit som festes under hesten. Vekst er en følge av at friskt vev produseres (bløtvev, horn og så videre). Hvis du ikke produserer friskt vev, så har du et helseproblem.

En mindre vanlig årsak til for mye slitasje, er den at du rir et enormt antall kilometer på hardt, slipende underlag. Selv om jeg innrømmer at sko kan være en god hjelp i denne situasjonen, kan jeg ikke la være å lure på hvor bra det er med så mye hardt mot hardt for hestens kropp.

Jeg er helt med på at sko kan være nødvendig for å holde tritt med slitasjen, men jeg tenker samtidig at i disse tilfellene kan det gjøre skade på muskler, sener, ligamenter, bindevev, knokler, nerver.. ja, du vet… hesten. (og iblant også rytteren -jeg har møtt mennesker som bruker helt spesielle salunderlag for å redusere støt, siden kroppen ikke klarer å håndtere det?!?!?!?)

Boots er en effektiv løsning her, og disse kan til og med brukes bare innimellom, siden litt slitasje bare er bra. Det fungerer i hvert fall for mange av distanserytterne helt i toppen…

Det kan også være verdt å nevne at bare høver gjerne vokser raskere enn skodde.

Hvorfor trenger de sko?

Vi må huske at hester er barfot i utgangspunktet. Hvis de ikke greier å fungere uten sko, hva kan det komme av? Det er kun fordi vi mennesker har gjort så mye skade, eller ikke tilbyr et passende miljø.

Det er derfor jeg føler at spørsmålet om alle hester kan være barfot er en slags test. Det er et spørsmål som er temmelig ladet og fullt av følelser. Et spørsmål som noen ganger ber om råd, hjelp, en løsning på et problem som virker umulig å fikse.

Og noen ganger er spørsmålet ute etter å starte en krangel. Det spør meg om jeg mener de andre tar feil. Det gjør jeg ikke. Jeg prøver å ikke bli for opptatt av rett og feil. Jeg er mer interessert i den brutale sannheten om hvor vi står her og nå, klarhet i hva vi ønsker å komme fram til, og en effektiv plan for hvordan komme dit. En plan som ikke er altfor vanskelig å gjennomføre.

Så når alt kommer til alt, dreier det seg om spørsmålet vi spør oss selv. Når vi spør «Kan en hest være barfot?», så går vi ut fra at en skodd hest er det normale. Det er det ikke. Det er vanlig, men det er ikke normalt. Barfothester er de normale. Barfothester er bare hester, uten ekstrautstyr.

Når det er sagt, skal jeg allikevel være litt selvmotsigende, for jeg mener ikke at alle hester bør være barfot akkurat nå. Det er forskjellen mellom disse to spørsmålene: «Kan alle hester være barfot?» og «Bør alle hester være barfot?»

Tenk litt på dette. Som en eier av en barfot hest, gå inn i en stor butikk som selger fôr (du trenger ikke kjøre dit, dette kan jo være et tankeeksperiment, for å spare drivstoff) og se deg rundt, både på fôr og tilskudd. Hvor mye av det du ser her er ting du aldri ville gitt hesten din? Hvor mye er fôr eller tilskudd som du vet vil hjelpe hesten til å utvikle friske føtter?

Så forestiller du deg at det du aldri ville gitt forsvinner. Hvor mye er det igjen av de tingene som du kan tenke deg å bruke? Gjenta så dette rundt om i utleiestaller, beiter og profesjonelle rådgivere.

Fram til vi endrer hestehold generelt, så trenger de faktisk sko. Men det hadde virkelig vært flott om vi kunne greid å være helt ærlige med oss selv om hvorfor sko er nødvendig.

Jeg hører gjerne deres tanker om dette, og du trenger ikke være enig med meg. Men vær så snill, dette er et følelsesladet tema, så hold dere i skinnet. Det du ikke ville sagt ansikt til ansikt, ikke si det her heller. (Og hvis du er komfortabel med å være ufin ansikt til ansikt, så kommer du til å finne ut at min blogg ikke er det rette forumet å gjøre det på).

Originalen kan leses her:

www.hoofgeek.com/can-horses-go-barefoot/

Naturlig hestehold og fôring

Fôring av utegangshest kan bli et skikkelig puslespill.

20170711_134018.1

Naturlig hestehold er bygget på ideen om å gi hestene mest mulig av de fordelene de ville hatt om de var helt frie, men skåne dem for vanskelighetene som forvillede hester blir utsatt for. I tillegg så finnes det noen utfordringer som de ikke ville ha møtt om de bodde i det fri. Disse er det viktig å ta på alvor, slik at vi sørger for god dyrevelferd. Selve grunnen for å velge et mer naturlig hestehold, er jo at det skal være mer dyrevennlig enn tradisjonell oppstalling.
Siden hester er beitedyr, henger dyrevelferd veldig tett sammen med fôringsregimet. Dyrevelferd beskrives i lovverket som «individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø». Dermed er det veldig varierende hva som egentlig er god dyrevelferd for hvert enkelt individ.   

Dyrevelferd – de fem friheter
• Frihet fra sult, tørst og feilernæring • Frihet fra unormal kulde og varme • Frihet fra redsel og stress • Frihet fra skader og sjukdom • Frihet til å utøve normal atferd

 

-Dyrevelferd – hva er det?

At et dyr har god velferd, innebærer mye mer enn at det er friskt og har god helse. Dyrevelferden består av tre dimensjoner(…):

Biologisk funksjon – hvorvidt helsen er god, og om atferden er normal.
Naturlig liv – hvorvidt dyret lever i en naturlig biotop, et miljø «miljø» som er naturlig for dyrearten, der dyret viser et bredt atferdsrepertoar som er naturlig for arten.
Subjektive opplevelser – hvordan dyret selv opplever sin situasjon, noe vi kan vurdere ut fra hvorvidt det viser positive eller negative emosjoner «emosjoner», følelser

-Atferdsmessige indikatorer på dårlig velferd er alle slags atferdsavvik i forhold til hva som er normalt for det enkelte individet, tegn til at dyret er stresset, viser frykt, angst, unormale aggresjoner, apati eller mer spesielle atferdsforstyrrelser. Dårlig dyrevelferd vil også kunne gi seg utslag i ufullstendig kroppspleie, redusert aktivitet, sosiale problemer og at dyret aldri leker.

Bjarne Braastad, www.braastad.info/dyrevelferd

 

Plass, mengde, skjerming, variasjon, næringsinnhold/opptakelighet.

Noe som kan skape et problem i utegangen, er begrensning av plass. Vi har gjerder rundt hestene våre, noe som gjør at de ikke alltid kan velge hvor langt fra hverandre de skal oppholde seg. Noen ganger har de ingen andre valg enn å invadere hverandres intimsone. Dette er mest tydelig når det gjelder liggeplasser, og ved fôring. Hvis vi da ikke er oppmerksomme på hvilke hester vi har i flokken og tilrettelegger deretter, kan det gå alvorlig utover dyrevelferden. Det er veldig viktig at det er plass til alle, og plassen må beregnes ut fra den hesten med størst intimsone. Gjør vi ikke det, kan spising bli en ubehagelig aktivitet for alle. Spising er den aktiviteten hester bruker aller mest tid på, og er i utgangspunktet veldig belønnende. Det er viktig at det er hyggelig. Hygge er helsebringende, og styrker immunforsvaret. Selve tyggingen gir utskillelse av endorfin, et stoff som gjør deg avslappet og demper smerter. Mat gir også utskillelse av dopamin, som gjør deg glad. Hvis hesten stadig jager, kjemper mot eller flykter fra andre hester i forbindelse med mat, vil det skape en indre konflikt. Kamp og flukt er ikke adferd de naturlig utfører i forbindelse med mat. Indre konflikter er verken helsebringende eller avslappende, men er en kilde til stress. Stress er en kjent årsak til magesår, og det kan også gå ut over fordøyelse, immunforsvar og flere andre ting.

20171217_132709 (2)

Med hester på utegang, kan mengden mat påvirke dyrevelferden på andre måter enn i tradisjonelt hestehold.

Siden de er utviklet for å kunne streife fritt og beite på områder uten slike kunstige grenser som gjerder, er det ikke naturlig for dem å måtte forholde seg til en begrenset mengde mat på deling. Det kan også trigge hestene til å krangle og vokte maten mot hverandre. Slikt ser vi ikke hos beitedyr i naturen. Dette er derfor viktig å unngå, for at de skal slippe unødig stress i forbindelse med mat. Det er fint om det er tilrettelagt slik at de må bevege seg, men det bør være nok mat, slik at ingen føler at de må beskytte maten mot andre hester. Med «nok mat» menes mye nok til at hestene blir avslappet, ikke bare nok til at vi mennesker syns at de klarer seg.

Dette kan jo bli en utfordring for nøysomme raser. Hvis det er mulig, så må man da finne fôr som er lavt på energi. De fleste er enige om at jo lavere på sukker, jo bedre.  Mange har nytte av å bruke forskjellige former for såkalt «slowfeeding», for eksempel finmaskede høynett, eller å spre maten over større områder, slik at de holder seg sysselsatt med å søke etter hver munnfull. Noen gir halm med lavt sukkerinnhold som tilleggsfôr, og noen er flinke til å skaffe dem kvist og kratt.

Mengde mat går ikke bare på husfreden. Til hester som går ute uten dekken, og ikke har oppvarming i husene, er det behov for mye mer mat enn til hester med dekken og oppvarmede hus. De produserer varme ganske enkelt ved å holde fordøyelsen i gang. Det krever mye å holde en hest varm når det er skikkelig kaldt, og når det er nullføre med nedbør og vind. Ofte kan det kreves dobbelt så mye mat som normalt for en hest av samme størrelse på en stall. For de nøysomme blir det igjen en utfordring. Det kan se ut til at også ufordøyelige fibre kan hjelpe tarmen med å produsere varme, som halm(som inneholder lignin) eller kvist(cellulose). Da i tillegg til andre typer fôr, selvsagt. Bark skal være kjent for å bruke lang tid i tarmen, så det gir mye varme sett i forhold til mengden de spiser. 

En tredje ting som påvirker mengden mat, er at det krever energi både å bo i flokk, og å regulere temperatur. Nøysomme hester klarer vel dette fint, ja noen klarer til og med å bli fete gjennom vinteren. Tungfôrede hester derimot, kan kreve ganske mye for ikke å bli for skranglete. Blir de det, kan de nok lett begynne å fryse. Til disse kan det jo være lurt å gi et grovfôr med mye energi, så kan det hende man slipper å gi så mye tilleggsfôr. Flokksammensetningen kan påvirke hvor mye de trenger. Hvis de aktiviserer hverandre mye, kan det hende de må spise mer enn i en flokk hvor de holder seg mer i ro.

 

Skjerming.
Noen ganger er det vanskelig å gi både nok plass og store nok mengder til at flokken er avslappet med maten. Da kan det være en god ide å lage noen sperrer, slik at de ikke blir fullt så påvirket av hverandre. Hvis man fôrer innendørs, kan det være halve vegger, kanskje en eller to midt i rommet, eller små utstikkere langs veggen. Det kan hjelpe både dem som trenger ekstra plass, og dem som lar seg jage. 20170625_220058De som trenger plass får litt skjerming mot nærkontakt, og de som er unnvikende slipper å måtte forholde seg til øyekontakt og flate ører. Slike vegger er viktig å sette opp på en måte som gjør det lett å komme seg rundt eller forbi dem, slik at ingen føler seg presset. Ideelt sett bør maten være spredt på store nok områder, og mange nok stasjoner, til at alle kan finne seg hvert sitt sted uten å bli plaget. Samtidig vil det gi økt trivsel hvis det er tilrettelagt for å gå litt rundt mellom hver munnfull. Dyr er utviklet for å måtte jobbe for maten. For beitedyr betyr dette å gå rundt omkring og plukke. Dersom det er plass nok til å gå videre til neste stasjon, eller munnfull, kan det være positivt å måtte flytte seg videre fordi en annen hest kommer. En god løsning utendørs kan være et antall fôrhekker med god nok plass rundt, og med god nok avstand til hverandre. Dette oppmuntrer til å vandre både rundt og i mellom stasjonene, og det gir mulighet for å skjerme seg ved å holde hekken mellom seg selv og de andre. Hvis det ikke er tilstrekkelig, kan det med fordel lages noen skjermvegger på eller i forbindelse med fôrhekkene også. Det finnes utallige måter å hjelpe dem til å få en god opplevelse ved fôring. Fantasien og lommeboka er det eneste som setter grenser. Flokksammensetningen har mye å si på hvordan dette arter seg. I hesteslekten er det et bredt spekter av forskjeller i temperament og lynne. Noen ganger kan det være mer hensiktsmessig å vurdere om individene bør bo sammen, enn å måtte tilrettelegge mer enn det som er rimelig.  Bildet til høyre/ over viser hvordan Lilletass skjermer seg selv. De andre respekterer strømgjerdene, mens han går ut og inn som han vil. Dermed får han spise i fred, men kan oppsøke selskap når det frister mer.

Variasjon er noe som ikke alltid er tatt med i beregningen. Men hvis vi skal oppnå et liv basert på at et så naturlig liv som mulig, så er det viktig med variasjon i matveien. Mange av våre uteganger blir brukt av hester i år etter år, og etter en stund kan området bli veldig fattig på variert vegetasjon. Spesielt skogsområder vokser dårlig til igjen, dersom dyra går der hele tiden og spiser ned vekstene før de rekker å komme skikkelig opp. Mange av oss kjøper kanskje inn store partier med en og samme type høy, hvor mesteparten består av en eller to typer planter. Dette er det ikke alltid så lett å gjøre noe med, men et kan være en fin ting å være litt bevisst på.

20171217_122402 (2)

Næringsinnhold/opptakelighet
Grovfôr varierer fra år til år. Det samme gjelder områdene som hestene bor på, og eventuelt beiter av. Det er ikke alltid fôret inneholder den balansen som er optimalt for hestene. Noen ganger er det for lite protein, og vi må gi tillegg som kompenserer for dette. Noen ganger inneholder det for mye sukker for enkelte hester, og da må vi finne måter å få ned den totale prosenten. Noen vanner høyet (lar det ligge i vann i noen timer, alt fra tre timer og oppover), mens andre gir mindre mengder, og gir samtidig for eksempel halm med lavt sukkerinnhold som tilleggsfôr. Begge disse løsningene gjør at den totale mengden proteiner pr fôrenhet blir mindre, og det må kompenseres. Protein sørger for at hestens celler blir fornyet, og gir kvalitet til alle strukturer, kanskje mest tydelig på muskler, pels og høver. For mye protein skal de heller ikke ha. Det kan gi blant annet hudproblemer og diare.  Det kan også bli for lite vitaminer, mineraler og sporstoffer. Mineralbalansen kan bli forstyrret. Det siste er ofte typisk for de enkelte områdene man bor i, og ikke fullt så forskjellig fra år til år. Men det er allikevel viktig å sjekke i blant, siden det også kan variere. Spesielt er det tydelig på pels og høver hvis det er for lite zink og kobber i forhold til mengden jern. Kalsium og magnesium i forhold til fosfor kan også være i ubalanse. For mye av enkelte ting (for eksempel zink) kan føre til dårligere opptak av andre ting, blant annet kalsium. Altså er det balanse på flere plan som er viktig her, og ikke nødvendigvis mengde. Noen mineraler må det allikevel ikke bli for mye av. Så skaff lesestoff, og gå på kurs. Spør veterinærer og andre som kan tenkes å ha kunnskap om disse tingene. Å sende inn en analyse av fôret kan være gull verdt for hestehelsen. Vi får aldri for mye informasjon!
Selje kan visstnok være en god kilde til kalsium. Å gi kvist, kratt, lyng og «ugras», er generelt en god ting. Mange ugras er nyttige urter, som brennesle, røsslyng, tistel, burot, løvetann, marikåpe, rogn, gran, høymole, groblad, blåbærlyng. Frøene på groblad kan forresten gi samme effekt som loppefrø (psyllium). Blåbærlyng kan senke blodsukkeret. Brennesle er bra for en mengde ting, men se opp, den er fryktelig rik på jern. Å sanke og gi slikt gir variasjon i kosten, og kan gjøre mye godt for hestene. Men hvis de bare får en sort, og er sultne når de får det, så kan man risikere at de spiser mer enn godt er av en enkelt sort. Så les dere godt opp på hva de forskjellige urtene gjør, og sørg for at hestene har mulighet til å velge dem bort ved at de har nok av annet å tygge på.

H20171217_122614 (2)vordan hester tar opp grovfôr er veldig forskjellig. Noen får konstant diare av ensilasje og silo. Andre tåler kun dette, og er overfølsomme for tørt høy. I teorien har ensilasje og silo for lav ph (for surt) for hestemager, og i tillegg kan melkesyrebakteriene som står for ensileringsprosessen fortrenge noen av de andre nødvendige mikrobene i hestens tarm, og mer eller mindre overta. Allikevel ser vi at en god del hester lever godt på dette.  Noen får bedre mage og trivsel av å spise halm ved siden av, mens andre ikke tåler halm. En del hester fungerer best hvis man tilsetter loppefrø eller betfiber i kosten, mens andre trenger noe helt annet, for eksempel probiotika for dyr. For meg er det viktig å forske litt på hvordan ens egne hester reagerer på forskjellige ting, og å gi dem det som gir best mulig trivsel og helse, ut i fra hvilke muligheter som finnes der du bor.

Alle andre tar feil!

Hvorfor så store motsetninger? Tradisjonell hovslagerlære mot barfot hovtrim. Moderat hovtrim mot «fanatikerne». Og ikke minst en generell holdning blant dem som er mest entusiastiske for barfot hovtrim, om at alle andre tar feil, det er nemlig de selv som har funnet løsningen. Jeg ønsker å gå litt inn på dette temaet.

20171217_123010 (3)

Aller først vil jeg presisere at jeg er en hestegal dame med sterke meninger, og jeg har store forutsetninger for å ta feil. Det er viktig å lese slike blogger som min med det i bakhodet. Alle kan ta feil. Jeg skriver det jeg tror her og nå, og det er veldig viktig å være klar over at det ikke er sikkert at jeg har rett i alt jeg sier, eller har forstått alt jeg har undersøkt.

Tradisjonelt hovslagerfag mot alternativ barfot hovtrim.
Jeg har tidligere skrevet i bloggen min om hvordan det noen ganger legges fram unyansert og delvis usann informasjon om hva hovtrimmere og lærere innen hovtrim står for. Jeg var veldig frustrert over dette, og forsto ikke at det måtte være sånn. Jeg skrev nok litt krast, litt fordi jeg håpet på en reaksjon. Og det fikk jeg.  Men mest fordi det var veldig rart å oppleve at de rungende advarslene jeg hadde sett og hørt i alle år, viste seg å ikke stemme med det jeg så med egne øyne. Jeg følte meg lurt. Jeg ønsket å få dette ut, slik at alle andre i min situasjon fikk se at de ikke var alene om å lure på alt dette.
I ettertid har jeg lest litt mer om de alternative teoriene fra barfotbevegelsen, og oppdager en trend som jeg kjenner så altfor godt igjen. De er slett ikke mindre unyanserte når det gjelder omtale av «de andre». Kanskje til og med enda litt mer.

Det som går igjen, er at disse forskjellene stort sett er overdrevet, og noen ganger direkte misvisende.

-Misoppfattelse om hovslagere:

«Skodde hester blir alltid verket med altfor høye drakter».

Feil. Moderne hovslagere verker ikke høver med ekstremt høye drakter lengre. Så det er et utgått argument. Mye av det vi har fått lære om årsaker til skader er bygget på skoing med unaturlig høye drakter, og slik blir ikke hester flest skodd nå. Oppkiling er heller ikke sett på som noen vidundermedisin, selv om noen fortsatt praktiserer det. Siden det ikke lengre er vanlig blant hovslagere å verke for vannrett kronrand, men heller 20-25 grader, så er det ikke en like stor forskjell fra barfot hovtrim som før. Litt forskjell er det. Men ikke på langt nær så mye som det kan virke i noen diskusjoner.

-Misoppfattelse om alternativ (holistisk) barfot hovtrim:

«Barfotguruene lærer bort at alle hover må ha 30 graders kronrand».

Feil. Ingen nåværende barfot hovtrimmer verker en hov til 30 graders kronrand for enhver pris. Denne anbefalingen ble til som resultat av den gamle praksisen med voldsomt høye drakter på skodde hester, og er ikke noe som skal tas bokstavelig, men vurderes for hver enkelt hest.  Det har lenge vært allmenn oppfattelse at det er en mal som må følges, men denne retningslinjen er nettopp det, bare en retningslinje. Den er ikke hele bildet, og det finnes veldig mange flere hensyn å ta enn dette. Dermed ser det ut til at flere hester blir trimmet med alt fra 22 til 26-27-28 graders kronrand enn den berømte 30.
Så det vi kaller bakkeparallelt hovbein, er ikke alltid det, men gjerne alt fra 0- 8 grader. Allikevel har uttrykket holdt seg, og man snakker kun om bakkeparallelt hovbein når vi diskuterer. Dermed kan det fort bli misforståelser med dem som har gått i lære tradisjonelt, og dem som studerer og underviser om disse tingene.

Det kan virke som om det er to vidt forskjellige oppfatninger, når de i virkeligheten har nærmet seg hverandres tilnærming voldsomt de siste 30 årene. Det ser nesten ut som om uenigheter holdes ved like bare på gammel vane.

Siden det fremdeles er litt forskjell, er det lett å spørre seg om de hestene som er blitt «reddet» fra tradisjonell verking og eventuell skoing, var den prosenten som hadde behov for disse få gradene. Og kanskje de som går slik hele livet og lever lenge uten store utfordringer, er den andre prosenten. Det dukker også opp historier om hester som blir «reddet» andre veien. Som er ukomfortable med den gamle 30 graders kronranda, og får et nytt og bedre liv med tradisjonell barfotverking. Er da det ene rett og det andre feil? Eller kunne det hende at disse hestene hadde forskjellige behov, og at ingen mennesker vet absolutt alt?

Det de fleste er enige om, er at en hestesko i metall kan gi skader, og alle hester bør gå barfot hvis de fungerer. Forskjellene ser ut til å ligge mer i om hester med problemer skal gå uten sko og komme i form på en naturlig måte, eller om de bør ha på sko for å slippe ubehag. Er det forsvarlig å gi en hest et år rehab for å bli sterk nok til å være aktiv, eller bør de få på sko for å få være i aktivitet så lenge det går? Og for å snu det på hodet: Er det forsvarlig å sette på sko for å holde hesten i aktiv bruk så lenge det går, eller bør den få rehabiliteres først og siden brukes til oppgaver som den barføtte kroppen er blitt sterk nok til? Her kan det også være nyanser som vi ikke alltid ser fra samme sted. Kanskje en hest er aktiv i utegangen med smertedemping fra sko, men velger å kun stå i ro hvis den får en hovtrim som ellers kunne gitt en god rehab. Kanskje en annen hest bruker veldig lang tid på rehab, eller har det så ukomfortabelt at den helst ikke bør gjennomgå dette. Disse tingene har både barfotentusiaster og mer tradisjonelle mennesker ulike tanker om. Hva som er god dyrevelferd er veldig omstridt. Og det er masse uenigheter om detaljer, både om hvordan forskjellige deler i hoven fungerer, og hvordan man best forholder seg til dem.

Uenigheter barfotentusiaster i mellom
Mange i barfotbevegelsen sverger til å heller gi hesten en barfot tilværelse for å ta roten av problemet i stedet for det de kaller symtombehandling, altså sko av metall. Også her er det «store» uenigheter om hva som er bra.

Den største likheten mellom alle disse barfotentusiastene, er at de fleste har noe å utsette på andre. Noen vil ikke forbindes med dem som trimmer hjørnestøtter eller såle, men de runder hovveggen godt. Andre vil ikke forbindes med dem som lager «mustang roll». Noen av dem faser hovveggen, ja, men kaller det ikke mustang roll. En del er helt imot å fase hovveggen og vil absolutt ikke svekke hovveggen unntatt på områder hvor det trengs økt slitasje, men trimmer såle og hjørnestøtter. Noen trimmer hjørnestøtter, men ikke såle. Det er også blitt frontet å kun holde tåveggen kort, så vil alt annet rette seg. Og så har vi den antagelig største gruppen, LIM; Less Is More. Ta minst mulig. Det alle disse har til felles, er at det finnes masse tilbakemeldinger om hester som har fått det godt med den aktuelle løsningen.

Det er altfor mye forvirring og uenigheter der ute. Og jeg lurer på om mye bunner i at hester er forskjellige, folk ser ting forskjellig, og ingen har rukket å forstå alt på en gang. Folk bor i forskjellige deler av verden, hvor det er forskjellige faktorer u

te og går. Vi kan ikke utelukke at det i et område hvor det er populært med en viss type hovtrim kanskje er en ubevisst overvekt av en hovtype, eller en viss type hest. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på rase, men forskjeller i tilgjengelig avlsmateriale, interesse for egenskaper i avlsdyr og lignende. For ikke å snakke om jordsmonn eller klimatype. Det kan til og med hende at de forskjellene som blir gjort er så små, i forhold til hvordan hesten fungerer og sliter hoven, at de alle kan ha «rett». Det er ikke dermed sagt at det ikke går an å trimme en hest feil. Det gjør det absolutt. Men kanskje disse feilene ikke nødvendigvis gjøres i opprettelsen av metoder, men i måten trimmeren eller hovslageren forstår den enkelte hest.

Mange gir inntrykk av å være den som har oppdaget forskjellige aspekter ved hov og hovtrim. Antakelig har vel de aller fleste lært det et sted, men det er ikke alltid kjent hvor de har det fra, og så er det lett å si at dette er deres oppdagelse. De har bare forsket litt mer på det, og funnet ut litt mer om hvordan det påvirker hestene de omgås. Det er en fin måte å komme seg fram på, slik at de får et slags «varemerke» som kan løfte karrieren. Det trenger ikke nødvendigvis å være noe galt i det, men det kan lett bli et mantra som alle tilhengerne til vedkommende jobber etter, og dermed kan nyansene i hesters behov bli oversett.

Dr Bowkers uttalelse om at hjørnestøtter ikke skal overtrimmes, men heller ikke tillates å bli overgrodde, kan bli vridd i alle mulige retninger. Det er heller ikke lett å bli klok på hva dette betyr. Hva er overtrimming, og hva er overgrodd? Dette er definisjonsspørsmål, og det kan se ut som at «alle» er uenige om hva som er hva. Dermed er det vel ikke så rart at dette er det området hvor det er størst muligheter for å lage sin egen teori. Noen tar til og med fram den første delen av hans uttalelse og utelater den andre, uten at noen løfter et øyelokk. Kanskje grunnen til at han sier det så vagt, er at det kan være store variasjoner innen hva som er rett?

Det jeg vil fram til med det jeg har skrevet i dag, er at det er veldig lett å se seg blinde på  de kjente skikkelsene innen hov og hovtrim. De har ofte en bastant måte å uttale seg på, og når vi leser eller hører dem, kan det se ut som om deres kunnskap er det eneste rette. Problemet er bare at ikke engang de har sett alle hester i hele verden, eller lest all litteratur om hva andre har sett. De er ofte lidenskapelig interesserte i det de driver med, og dermed vil uttrykksmåten bli deretter. Det er ikke dermed sagt at de aldri tar feil. 

Jeg kjenner meg godt igjen i dette. Det er så fort gjort å glemme nyansene når iveren tar overhånd! Da kommer alle argumentene som perler på en snor, og det høres ut som om ingen andre vet så mye som jeg.

20171217_123605 (4)

Svaret på dette kan være å råde oss til å ikke lese alt vi kommer over, men å enten overlate slike studier til fagfolk, eller ta anerkjente kurs i regi av velutdannede mennesker innen etablert vitenskap. Jeg velger å tenke at begge deler er bra. Man skal tilkalle velutdannede fagfolk og ta anerkjente kurs. I tillegg er jeg tilhenger av å lese mest mulig fra forskjellige perspektiv. Vitenskapen går dessverre sakte framover, og mange privatpersoner har gjort seg erfaringer som jeg syns det er verdt å få med meg. Ikke  alt som skrives er gode råd, men jeg liker å sette ting opp mot hverandre for å finne den beste mulige løsningen for nettopp den hesten det gjelder.

Barfothest for enhver pris?

En gang i blant siden ca 2000 har debatten gått heftig rundt om i verden om hestens høver, og hva som er bra for dem. Noen er fremdeles «fanatisk» opptatt av å holde hesten sin uten sko, mens andre er veldig opptatt av at noen hester har det fint uten sko,  og andre hester må ha det for å fungere.

Utsagn, artikler og blogginnlegg slår hverandre i hjel med sine forskjellige argumenter for og imot. Men på meg virker det som om man snakker litt forbi hverandre.

 

20160827_173219_edited (2)
«Vi må tvinge hesten til å gå på grovt underlag ofte, slik at den herdes nok til å gå ponniløp og sprangstevner med såleknusninger og brekt hovvegg!»

Det kan se ut som om noen tror at vi som sverger til barfot hestehold vil ta av skoene og kjøre eller ri hestene sine hardest mulig barfot, og at alle andre må gjøre det samme. Og at hvis vi plager hesten lenge nok med sårbeinthet, knusninger, avbrukket hovvegg og nedslitt såle, så vil den bli herdet nok til å fungere etter en stund. Og da helst uten å gjøre noe med andre forhold i hestens liv, så klart. Men det ønsker vi altså ikke.

 

 

20160901_111012_edited
«Det er veldig viktig at hesten går mest mulig på slipende grus, slik at sålen og hovveggen blir så tynn og nedslitt som overhodet mulig!»

 

Nei, det vi er opptatt av, er å oppnå et hestehold som gjør at hesten ikke behøver sko.

Et av argumentene for å bruke jernbeslag (eller andre typer metall), er at hesten kan slite vekk for mye hov uten denne beskyttelsen. Det vi da tenker, er at hvis det er tilfelle, så vil vi ta tak i grunnen til at dette skjer, og sørge for at det ikke blir et problem. Kanskje denne hesten har for lite vekst? Det kan avhjelpes ved endringer i fôr, underlag, hovtrim og med mer tilrettelegging for økt bevegelse. Kanskje den har for dårlig kvalitet på hornet, som gjør at det slites for raskt ned. Det kan også bedres ved å endre de samme tingene.

Et annet argument er at hesten får for mye belastning på høvene, og blir sårbeint. Da finner vi ut hva som gjør at DETTE skjer, og finner en løsning som gagner hesten. Kanskje sårbeintheten er et alarmsignal om at noe ikke er som det skal? Da er det viktig å gå over hele hesten og finne ut hvor problemet ligger, og gjøre det som skal til for å få hesten komfortabel igjen. Belastningen på hestens system blir i alle fall ikke mindre ved å bruke metall som beskyttelse.

Det kan til og med hende at hesten blir brukt for mye eller for hardt, og at hos denne hesten er høvene det første man merker det på. Da blir det ikke viktig å gjøre alt som gjøres kan for at nettopp denne hesten kan brukes til akkurat dette. Kanskje dette er en hest som bør brukes til noe annet. Kanskje til og med er en hest som trenger å bare være selskaps- og flokkdyr. Det er kanskje den største forskjellen på de som er «barfotfrelst», og de som syns barfot er helt ok, men bare på de hestene som «kan» gå barfot.

Jeg har hørt folk si at noen vil ha hestene barfot for enhver pris. Jeg vil heller si at noen vil at hestene skal brukes for enhver pris. Derfor setter de jernbeslag på og setter hesten i arbeid, enten den er frisk eller ikke.

Så spørsmålet er kanskje heller om vi i det hele tatt er nødt til å kreve så mye av hestene at de må ha beskyttelse på hovene. Det faktum at de brukes så mye eller hardt at de trenger beskyttelse, bringer jo fram tanken om at kanskje hoven sier fra når hesten må stoppe opp, ta det roligere, variere underlaget og prestere litt mindre. Kan det tenkes at ved å «styrke» hoven, så fjerner vi en viktig mekanisme som forteller hesten at den presterer over evne?

Når det er sagt, så ER det faktisk mulig for en hest å prestere uten disse jernskoene.

Med sjeldne, men jevne mellomrom dukker det opp trenere av trav, galopp, dressur og spranghester som konkurrerer uten jernsko. Og da mener jeg ikke dem som bare tar av sko rett før løp fordi hesten presterer best sånn, men barfote hester som trenes og konkurreres barfot.  Mange av disse har nok godt tilrettelagte, mye brukte uteområder. Eller kanskje disse trenerne kun skaffer seg hester med genetisk gode høver.

I distanse er det mange hester som lever og konkurrerer uten jernbeslag. Kanskje fordi de får så mye bevegelse at høvene blir stimulerte til både økt hovvekst og sterkere horn? Eller kanskje det oftest er de individene med genetisk gode høver som velges til dette.

Jeg har hørt hovslagere og veterinærer uttale at det beste for hover er å la dem være uten sko så langt det går. At mange lidelser i hoven kunne vært unngått hvis den gikk uten sko. Og at de lettere leges uten sko. Men noen ganger må vi bare. Hvorfor må vi det? Jo, for at hesten skal fungere. Hvorfor må den fungere, den er jo syk? Jo, for at den skal få beveget seg nok, og ha det hyggelig med en oppgave å gjøre.17439792_10154199055302391_146720962_n

Men med fri utgang, tilrettelagte uteområder og flokkliv, vil den både ha det hyggelig og bevege seg nok. Vi trenger ikke BRUKE hesten for at den skal kunne ha det hyggelig eller få den bevegelsen den trenger. Vi trenger bare å tilrettelegge skikkelig. Får den da den tiden som trengs for å bli sterk og frisk, vil den sannsynligvis også prestere bedre. Dessverre har vi mennesker sjelden tid til å vente på det. Den skal i bruk, og det helst i går.
Å bruke hest er noe vi gjør fordi vi syns det er hyggelig, ikke fordi hester trenger det. Det er en godt inngrodd myte, som jeg gjerne skulle fått avlivet så snart som mulig.

 

 

Vår hos Lilletass og flokken hans

av Ina Dramstad20170423_162147 (2)

20170519_162257 (2)Jordet som Glase og Lipton har brukt når de er sammen, ble gjort til luftegård. Slik ble det en daglig ting at de var sammen her. Da våren kom for fullt, fikk Glase beholde det som beite, så alle var sammen hele tiden, unntatt når de store ville ned til stallen for å drikke. Jordet hans ligger midt i track-systemet som de store hestene går på.  Lipton er fremdeles hos Glase like ofte som før. 

Siden gjerdet mellom track-systemet og jordet er strømtråder, og ikke sauenetting som hos geitene, har Lilletass fri adgang overalt. Han har ingen formening om at strømtråd betyr noe som helst, annet enn at man må ta fart når man skal under. For Glase betyr dette at han får mye besøk av Lilletass.

20170410_183748_edited (2)

 

Allikevel er det Lipton, den røde gentleman, og Isabel, frieseren, som er dem Lilletass helst vil være sammen med. Men noen ganger glemmer de at Tass ikke har samme forutsetningene som dem når det gjelder styrke, størrelse og fart. Da finner han Helios, som alle er redde for, og gjemmer seg bak han. Det gjør han også når de spiser høy og halm, for i matfatet er verken Lipton eller Isabel opptatt av om du er venn eller fiende, bare du holder deg vekk!

20170217_133329

 

 

 

 

                                                                                                                                                         På bildet ser vi standard spisemønster, med Ylva og Lipton i bakgrunnen, og Tass trygt på andre siden av Helios. 

20170409_171135

 

Selv om vi er glade i å ri, så går vi ofte bare tur med hestene. Bildet er av Christel med Ylva, Isabel og Lilletass på en hyggelig skogtur i april. Lilletass får selv bestemme om han er med på tur, og går alltid løs. Som regel velger han å bli med, selv om vi som oftest er ute mer enn halvannen time. Det setter jeg stor pris på, for han har ikke alltid hatt kropp til å gjennomføre den slags uten boots på beina. Nå er han fullstendig ledig, rask og uberørt av alle slags utfordringer.

     20170706_214357.1 (3)                                                                                                                                                                                                                                                                                                            Da varmen kom, merket vi at høyet med H5-kvalitet var nok til å gi de mest nøysomme hestene fettdepoter sammen med det som vokste av gress på løypa. Vi snakket litt sammen, og fant ut at vi ville ikke nekte dem det lille som var av gress her. Det finnes jo tross alt mye mer i vårgress enn bare sukker. Samtidig kunne vi ikke tilby både gress og høy, de ble jo feite. Hva med å bare kutte ut høy, og la dem leve på det de fant i løypa? Vel vi merket fort at det ga stress, og det er jo heller ikke så bra. Så vi gikk til innkjøp av halm fra bygg, selv om det ikke fantes analyse. Vi vurderte å sende inn selv, men landet på avgjørelsen om å bare prøve.

Det ble super vellykket.20170707_124505.1 (1) De nøysomme fikk akkurat det de trengte, mens de to andre blir sluppet på områder med mer beite noen timer hver kveld/ natt. På bildet ser vi dem slappe av i halmen, som er like god til strø som fôr. Vi har ikke spredd den utover, det sørger de for helt selv.

Dessverre måtte Helios kaste inn håndkleet i juni. Han hadde vært svak lenge, og levde egentlig på overtid. Allikevel var det forferdelig trist. Ylva mistet en kompis, Lilletass sin beskytter, og eierne mistet sin edelsten. Han var et herlig individ, som på tross av sine harde sider, viste seg fantastisk myk og sensitiv på andre områder.

Under 1: Helios våker over Ylva som slapper av på ridebanen. Under 2: Helios, Ylva Og Lilletass vil heller spise middagen til Lipton og Glase fra trillebår, enn fra høyballen de nettopp har fått. Den samme høyballen som jeg har hentet dette fra!

20170429_183931.2

20170512_122339.1

Bare noen dager etter at Helios hadde forlatt oss, fikk Christel greie på at broren til Ylva var til salgs. Han hadde bodd her før, og både folk og dyr her har et sterkt bånd til han. Ulvegutt ble kjøpt, og nå er hestene i gang med å sette inn de nye reglene for den nye flokken. Under er Isabel og Tass på veg bort til Ulvegutt den første dagen han var her.

 

2017-07-11 (21)1

Under: Nærbilde av Ulvegutt.

2017-07-11 (32)

Lilletass bruker alle områder på gården, også der hvor ingen andre hester får gå.

20170625_215853

Lipton og Glase.

20170625_181428

Lipton og Lilletass.

2017-03-20 (2)

Om slanking av hest

av Ina Dramstad

 

20160709_140721 (6)Over:  Lilletass og Ylva i skogsbeitet sitt. Ylva var på bedringens vei etter forfangenhet da bildene i denne bloggen ble tatt.

I mange år har det vært enighet om at hesten har et fordøyelsessystem som trenger å hele tiden ha mat i magen, spesielt fiber. Nå er det blitt en epidemi av overvektige hester i Norge, og det er blitt veldig mye snakk om slanking av hest.

Jeg har selv slanket en god del hester, og har god erfaring med å gi store mengder høy med lavt energiinnhold, og kratt og urter ved siden av. Jeg har også prøvd fri tilgang på halm med ekstra mineraler og proteinkilder, og det har også vært veldig positivt. Disse fikk også litt lettfordøyelige fibre (betfiber) ved siden av, alt etter behov. Halmen var ikke analysert. Jeg har stor tro på at hvis hesten får mat som er så tungt fordøyelig, så vil det som er av for mye sukker i halmen, brukes opp i den prosessen som skjer når maten fordøyes. Dette har jeg også sett gang på gang i praksis.

 

20160313_140828-2

 Nå ser jeg til min store skrekk at flere og flere begynner med begrenset fôrtilgang for å slanke hestene sine. Noen veterinærer går så langt at de anbefaler 1 kg tørt høy (vanligvis 84 % tørrstoff) pr 100 kg hest i en overgang, fram til man finner magrere høy. Så magert høy som det er anbefalt, er det vanskelig å få tak i og ikke minst produsere. Helst skal det ha maks 10% sukker og stivelse, slik at sukker må ligge på 8%. Så hva gjør man hvis man ikke får tak i nok av dette magre høyet? Jo da må man vel bare gi mindre, da. Det kan for så vidt fungere det, hvis man sørger for at hesten har noe å gnage på mellom måltidene. En hest må ha 1,5-2% tørrstoff per 100 kg for å kunne fungere normalt og holde seg frisk. Lite mat og lange perioder uten noe å tygge på er å be om syke hester!

 20160922_102758 (2)_edited

Noen har til og med gått så langt og uttalt at det er en myte at hestens metabolisme senkes ved lavt matinntak. NeiNeiNei!!

Selvfølgelig går organismen i «krisemodus» når tilgangen på mat blir mindre. Dette gjelder ikke bare hest, men alle pattedyr. Kanskje andre dyr også, men det har jeg ikke satt meg veldig godt inn i.

 Noen sier også at lite mat alene ikke gir dyr magesår. Det krever også et stressende miljø, trening på tom mage osv. Tror man virkelig at en hest ikke blir stresset av å ha for lite i magen? Magen er hestens viktigste organ, den jobber døgnet rundt for å holde hesten frisk på så mange måter at jeg tør vedde på at vi ikke vet alle detaljene enda. Allikevel påstås det at å være sulten i noen timer er mindre skadelig enn å være feit. Nei! Det er akkurat like ille. Og hvorfor er det like ille? Fordi det hormonet som trigger forfangenhet ved insulinproblematikk heter kortisol. Dette hormonet er et stresshormon, som produseres ved frustrasjon i akkurat like stor grad som ved smerte. Og det er nok ikke mindre enn ved for mye fett og glukogen i kroppen.

20160827_172432 (2)_edited

 Så da er det håpløst, da eller? Heldigvis ikke. Sørg for at hesten kan ha det hyggelig, bevege seg masse,  være sammen med en venn, og ikke bare spise det aller kraftigste gresset. Skaff skogsbeiter, eller fyll på med mager fiberkost innimellom beitingen. Eller gi den fri tilgang på godt grovfôr på områder hvor den får nok bevegelse i stimulerende omgivelser. Hvis hesten hele tiden føler seg mett og tilfreds, vil den ikke kaste seg over gresset eller høyet på samme måte som hvis den er utsultet etter mange timers faste.

 Stimulerende omgivelser er viktig. For hvis hesten er mye frustrert som følge av ensomhet eller mangel på plass, ly eller andre viktige behov, er vi tilbake til kortisol. Kortisol, som trigger insulin, som trigger forfangenhet. Forfangenhet og helse er mye mer komplekst enn sukker og fettdepoter. Vi må se hele hesten, og forstå at det er så veldig mange ting som henger sammen.

20161005_102241_edited (2)

 Men hvordan få til dette hvis hesten er akutt forfangen da? Selvfølgelig må man kutte ned på det fôret som eventuelt er for kraftig. Men den må ha noe å tygge på innimellom. Så hvis det ikke er å få tak i magert fôr, så gå ut i skogen eller veikanten og hent kratt og kvist. Rogn, selje, småvier, or, ask og lønn er ofte noe de liker godt. Osp og bjørk går også ned i mindre mengder. Bark er gull. Det jobber mye lengre i magen enn vanlig gro20150906_150653-3vfôr, så de trenger mye mindre mengder av det enn av høy. Noen diskuterer mengde sukker i slikt også. Men siden de ikke trenger store mengder av det for å holde magen i gang, så vil den totale mengden sukker uansett bli mindre. Og hesten slipper å produsere så mye kortisol som følge av frustrasjon. Det finnes også masse vekster i veikanten som inneholder mer fiber enn sukker. Burot, hundegress, tistler, bringebærkratt, blåbærlyng og røsslyng er noen av dem.

Jeg er sint, skuffet og lei meg på hestenes vegne.

20161005_102241_edited (2)Dette er en liten fortelling om min reise i barfot hesteverden. Den har vært mildt sagt frustrerende. Den har vært preget av fryktelig mye mistenksomhet og forvirring. Helt siden starten har jeg hørt info om å forby ufaglærte å utføre hovstell, også på egen hest. Jeg har hørt om fanatikere jeg ikke måtte høre på, og at så snart en barfot hest viste tegn på ømming, så måtte den skos.

Jeg har vært imponert over hvor godt hesten min fungerte uten skoFB_IMG_1437162179725 helt siden 2006. Da ble jeg fortalt av en hovslager at hesten, som hadde noen skjevheter i bakbeina, muligens kunne nyte godt av å gå barfot. Vi hadde hatt problemer med å holde henne god i mer enn 4 uker om gangen så lenge hun hadde sko på. Dette ble prøvd, og jeg ble forbløffet over at hesten fikk helt jevne, sterke bevegelser. Ingen ureinheter mer.

Allerede da ble jeg advart mot en gruppe som var «fanatiske», men mer ble det ikke sagt om den saken.

På leting etter alternativ hovbeskyttelse, og informasjon

Jeg merket at hun slet litt på enkelte underlag, og lurte på om det fantes noe som kunne tilsvare indianernes skinnposer som ble bundet rundt hestenes hover på lange reiser. Da oppdaget jeg boots gjennom forhandleren Nesgaarden. Lite visste jeg da om at eieren av firmaet var en av disse «fanatikerne».

På siden hans fant jeg mye lesestoff, både fra Marjorie Smith, Pete 1934504_1098549750121_3841824_nRamey, Robert Bowker, og masse annet. Jeg slukte det. Her fikk jeg masse info om hvordan holde min barfothest frisk. De skrev også om nye måter å beskjære forfangne hester på, og at det var mye mindre sjanse for tilbakefall når de ble beskåret på denne måten.

 Siden så jeg litt mer rundt, og fant Dan Guerrera. Jeg bestilte hans samling videoer, og studerte dem så godt jeg kunne.

Jeg leste boken «Hovpleje» av Werner Kristoffersen.

Jeg leste både her og der om en veterinær som hette Strasser, men at henne måtte jeg holde meg unna. Jeg leste noe om at hun hadde gjort klinisk trim på syke hester, og at disse stod på gummimatter for å minske ubehaget. Hovene hadde blitt skåret helt ned, og det eneste som var igjen var så tynt at de knapt kunne gå. Slik kunne helt nye friske hover vokse fram, og teorien var at hesten skulle bli bra igjen.

På grunnlag av alle disse kildene, og noen flere mennesker med hovslageropplæring, fortsatte jeg med å gjøre hovstell selv.

Forvirrende skepsis

Etter hvert begynte det å vise seg masse kontrovers og vanskeligheter rundt dette temaet. Jeg fant stadig om skepsis mot barfottrim, og advarsler mot å la seg forføre. Men det var vanskelig å få noe konkret om hva som var viktig å unngå. Eller hvem. Det kom oppslag om rettsaker i utlandet. Det kom flere advarsler mot fanatisme. Jeg følte meg mer og mer forvirret, og ønsket å finne en plattform hvor man kunne diskutere barfote hester, lære mest mulig, og ha en gruppe i ryggen i tilfelle det skulle komme regler om dette hvor man ikke fikk bestemme selv hvordan hovstell man ville ha på sin hest. Noen sa også at det skulle bli forbudt å utføre hovstell på egen hest.

Jeg har bakgrunn i en familie hvor farfar drev oppdrett, salg, temming, travkjøring og gårdsarbeid med hest. Han skodde selv. Min onkel var i kavaleriet. Han skodde selv. Min grandonkel var travtrener og kusk. Min tremennings sønn er travtrener og kusk. Jeg har selv jobbet med travhester, på ridesentre, galoppstall og på turiststall. Der var alltid holdningen at man gjør så mye hovstell som mulig selv. Slår på sko hvis de faller av, og drar dem av hvis det trengs. Det beste er å lære seg å sko selv.

Nye tanker om dyrevelferd

Det er flott at dyrevelferden har kommet så langt nå, at man ønsker at utdannede folk skal ta seg av hovstell. Mitt problem var at jeg ønsket å fortsette med det jeg hadde begynt på med mine, og visste ikke hvor jeg kunne henvende meg for å få støtte, mer kunnskap, og finne et sted jeg kunne teste det jeg kunne og få bekreftet /avkreftet at jeg kunne gjøre det lovlig, og ikke minst godt for hestene framover. Jeg prøvde å melde meg inn i Norges hovtrimmerforening, men der var det et punkt i påmeldingen om hva jeg hadde av utdanning. Jeg følte meg ikke særlig fristet til å melde meg inn på mitt grunnlag.

Så jeg hoppet på ideen den dagen det dukket opp et forslag om å lage en forening for hesteeiere med barfote hester. Slik kunne vi hjelpe hverandre i jungelen rundt forskjellige hovtrimmere, og stå sammen hvis det skulle dukke opp utfordringer. Vi stiftet foreningen, og så begynte merkelige ting å skje.

Jeg merket en generell skepsis som jeg ikke klarte å sette fingeren på. Det var fryktelig vanskelig å finne styremedlemmer, med tanke på hvor sårt tiltrengt foreningen var. Jeg nevnte det for et par av dem jeg spurte, og de svarte at det ikke var noe rart. Nei, etter alle de forskjellige meningene kanskje, så var det sikkert ikke lett å drive forening på felles grunnlag. Men allikevel, det skulle ikke tilsi fullt så mye forsiktighet.

 

Min drøm i forhold til dette, er å kunne samle flest mulig folk som har interesse og kunnskap om hesters helse, og spesielt om hovenes sammenheng med resten. Dette så bare ut til å bli mer og mer vanskelig.

 

Jeg fikk ikke nøstet opp i dette før ponnien min fikk problemer med høvene etter et år på boks. Han hadde blitt trimmet etter en mellomting mellom less is more og Pete Rameys stil, med noen elementer fra ABC fra Cheryl Henderson (rim notch for underskutt drakt. Det hjalp!). På utegangen hadde han fungert greit med dette, men på det nye stedet var det lite av de fjellknausene de hadde der. Her var det store gressganger, med litt skogbunn langs sidene. På dette underlaget, med tre ukers tørke, ble hovene trangere, steilere og mer underskutt. Jeg trodde virkelig han var forfangen, for han nektet å bevege seg, hovene var varme, han hadde diare og var slapp. Kronranda var rosa. Veterinæren ba meg sørge for magert fôr, være obs på eventuelle forandringer, og for all del få han vekk fra den gressfylte plassen han bodde på.

Jeg ringte de eneste jeg kjente og stolte på, medlemmene av foreningen. Jeg fikk anbefalt en behandler og hovtrimmer, som anbefalte meg å flytte ponnien til et annet underlag. Jeg fikk tips om ei annen dame i foreningen. Jeg kontaktet henne, og flyttet. Hesten ble bedre nesten umiddelbart, i det han ble sluppet på sandblandet grus, og med gummimatter på deler av området. I tillegg bestilte jeg hovtrim. Det var da jeg fant ut at disse er begge utdannet av Strasser. Jeg tok allikevel sjansen, siden de hadde hatt rett med hensyn til underlaget. Og ponnien tok ikke skade av det. Tvert imot, jeg har aldri opplevd at en hest kan være så knyttet til hovpleieren sin. Etter første trim, har Lilletass lagt sin elsk på denne mannen.

Så jeg begynte å lese Strassers bøker, for å finne ut hva det var jeg hadde misforstått. Samtidig fikk jeg låne enda en bok av Werner Kristoffersen, «Beslaglære». Det var da jeg begynte å se hvor mye likt som ble anbefalt, selv om noen forskjeller stod tydelig fram. Jeg oppdaget at i boken for hovslagere, en veldig mye av vurderingene overlatt til den enkelte hovslager, etter å ha gått i lære hos en annen hovslager. Det nevnes hva som kan gjøres, noen ganger flere alternativer, og rådet er velg det du vurderer som best der og da.  I Strassers bok, er alle lidelser beskrevet i detalj, med årsaker, symptomer og nøyaktig hva som hjelper for hver ting.

Jeg ble i grunn enda mer forvirret, så jeg meldte meg på kurs med Tone Wien. Det ble det til min store glede undervist om mye av det jeg hadde lest i Strassers bok. Med tanke på at de fleste hester i Norge går med sko, og mange bor i boks, så er Tone Wiens undervisning det beste som kunne skje hestenorge. Hun lærer bort ting som de aldri ellers ville fått greie på, som virkelig vil komme hestene til gode. Du kan jo forestille deg min totale forvirring, da jeg sitter og hører på ting som kunne vært klippet ut av Strassers bok, og smiler innvendig over at hovslagere også får glede av dette, og plutselig sier hun at «Strasser er en av dem jeg har tatt kurs hos. Hun har mye bra, men ikke for norske forhold og hester som skal fungere. En som har vært utdannet av henne, kan bruke denne «metoden» helt til vedkommende oppdager at det ikke fungerer og modererer seg. Da vil vedkommende bli en god trimmer. Men husk at dette er en metode, som så mye annet i barfotbevegelsen. Jeg hater metoder.» Jeg satt som et levende spørsmålstegn. Dette er stikk imot det som står i boka. Der står det nemlig at man ikke skal trimme etter en mal. At man ikke skal tynne ting som gjør hesten sår. At man hele tiden skal ha hestens beste for øye, og at det ikke finnes noen fasit når det gjelder hover. Hover skal først og fremst fungere. Hvis det er brukshest da. En syk hest er noe annet. Den trenger rehab. Har hun kanskje ikke lest pensum? Eller sprer hun usannheter med vilje? Det tror jeg egentlig ikke.

En av tingene jeg har funnet ut, er at fru Strasser er kjent som en ufordragelig person, noe som kanskje kan ha bidratt til at hun ikke er blitt tatt alvorlig. Jeg har kun lest hennes bøker, så for meg hadde ikke det noen innvirkning på min oppfattelse av stoffet. Men det begynner å se ut for meg som at det ikke er interessant for mange å sette seg inn i hva hun skriver, siden de ikke orker henne som person. Allikevel finnes det folk som liker henne, selv om hun ikke er kjent for å være diplomatisk.

Jeg har nå forstått at Wien ikke har hatt kontakt med dem jeg fikk hjelp av, på flere år. I en diskusjon jeg nettopp var med i, viste det seg nemlig at disse har vært blokkert av henne lenge.

Da begynner en del ting å falle på plass for meg. Disse tingene jeg desperat har forsøkt å få en fornuftig sammenheng i. Det er ingen sammenheng, for de jeg har snakket med, har ingen kontakt med Tone Wien, som er av noen regnet som Norges ledende autoritet på hover! Grunnen til at de ikke har kommet med den utfyllende informasjonen, er at de ikke visste om at det ble satt spørsmålstegn ved deres utdanning i det hele tatt. Jeg har også lurt på hvorfor det bare sporadisk har kommet noen Strasserutdannede på banen under diskusjoner om hovhelse.

Jeg har hele tiden lett etter muligheter for å diskutere forskjellig kunnskap og menneskers erfaringer for å bedre kunne fremme hesters helse. Dette blir vanskelig når en del aktører ikke snakker sammen.

Dette er en fryktelig trist følge av at mennesker lar sine personlige forskjeller komme i veien for utviklingen av kunnskap om hestehelse i Norge.

20160922_102758 (2)_edited

De fleste er enige i at det finnes begrenset med forskning på hover. Derfor er det ekstra viktig å sammenligne resultater, og sette dem i sammenheng med erfaringer. Jeg finner det vanligvis veldig vanskelig på forum som omhandler hesters helse.

Det jeg har funnet av forskning, går stort sett på sykdom, ikke på hva som fungerer på friske hester.

Hampson og Pollitt har gjort studier på forvillede hester i Australia og på Przevalski-hester. De fant at 4-5 prosent av hestene hadde hover uten noen spor av laminitt og andre hovlidelser. Dette tolkes som at de er de friskeste som er funnet hittil, og at de derfor kan brukes som eksempel på hva som er bra for hover. Disse hadde en hovbeinsvinkel på ca 5,7 grader.

Strasser, Jamie Jackson og flere sier at for en frisk hov er det sunt med hovbeinsvinkel helt ned til 0 grader.

Jeg vil gjerne vite mer om disse teoriene, for jeg kan ikke slå meg til ro med at det er slått fast etter en eneste studie med så få friske hester at dette er det ideelle. Spesielt etter at jeg har sett med egne øyne hvor positivt det kan være med bakkeparallelt hovbein på frambeina. Jeg viser da ikke bare til min egen ponni, men mange andre jeg har møtt etterpå. Jeg er ikke en fersk hestejente med drømmer og illusjoner, men en middelaldrende dame på 46, som har holdt på med hest siden jeg var 11. Mye av tiden har jeg hatt hest som arbeid.

 

Når jeg ser hvor stort sprik det er mellom hva som er allmenn oppfatning om en del ting, og hva som virker i praksis, blir jeg frustrert. Når jeg i tillegg ikke kan få en konstruktiv diskusjon med noen av dem som er engasjerte i disse tingene blir jeg fortvilet på hestenes vegne. Vi sitter virkelig fast i et spor, som ikke fører noe sted hen. Det kan se ut som det er personlige ting som styrer hvem som skal få del i kunnskap, og hvilken kunnskap som skal spres videre til folket. Dette betyr at folk ikke får gjort informerte valg når de skal velge hovpleier.

En sentral del av dyrevelferdsloven i Norge, er at man er ansvarlig for at behandlere skal være kompetente. Dette er mer enn nok komplisert som det er. Hvordan kan det forventes at menigmann vet hva som gjelder, når ikke alle aspektene ved hestehelse blir diskutert åpent?20160901_111615 (3)

Rideturer på vinteren med barfote hester

20170217_150305 (2)1

Jeg er så heldig at jeg har ponniene mine et sted hvor jeg får låne ridehest. De som har fulgt denne bloggen en stund, vet at jeg har vært heldig med dette på alle de stedene jeg har hatt dem stående. Ridning er veldig viktig for meg. Det gir meg glede, og det styrker kroppen. Her på bruket er det Isabel, en elskelig og flott frieserhoppe, som er så grei og tar meg med på tur.

20170115_131958.1

Tidligere har jeg alltid ridd med broddede boots på vinteren. Jeg har ikke hatt noe forhold til hesters egen sans for underlaget på den samme måten som jeg har fått lære meg her. Men så har jeg heller ikke opplevd hovtrim på samme måten som jeg har sett etter at jeg kom hit. Heller ikke har jeg tenkt over om det var nødvendig å ri akkurat på de stedene som jeg var vant med å ri på. Når man trener hest, så rir man langs grusveier, og i skogen. Noen ganger må man ri et stykke på asfalt. Vi vet aldri hvordan føret er der vi rir, så vi må være forberedt på alt.

Så kom jeg hit, da. Vi skulle ut og ri. «Har du boots?» «Njaa, det ligger visst noen et sted her på gården, men det trenger vi vel ikke» «Gjør vi ikke?» «Nei, hvis vi kommer til et sted hvor de ikke kan gå, så går vi jo bare rundt. Men det skjer veldig sjelden.»

Det var en ganske annerledes tankegang enn jeg har hatt før. Så var vi på tur, og hestene gikk. Og gikk. Innimellom gikk de inn på kanten av stien, men da vi kom til et sted hvor bekken hadde frosset, og ikke bare det, men den hadde flommet over før den frosset, så det var is langt utover sidene, på hele stien og i grøfta. «Skal jeg gå av?» «Du kan jo se hva hesten gjør først, da, og hvis hun ikke vil, så får du leie henne forbi». Jasså, så disse hestene har lært seg å ikke bare kjenne etter, men å si ifra om de klarer det eller ikke. Jeg satte meg godt til rette, slik at jeg skulle sitte balansert på hesten, enten den gikk eller stoppet. Hun satte den ene foten etter den andre så kontrollert ned som jeg aldri før har sett. Hun skled ikke i det hele tatt der på glattisen. Like før hadde den ene hoven sklidd litt på stien der hvor det var bare litt glatt overflate, men så fort vi kom til stedet der det var helt blank is, viste hun meg hvor stålkontroll hun egentlig hadde når hun konsentrerte seg om det.  

Med broddsko eller -boots har jeg alltid vært obs på at jeg må passe litt på hesten når det er glatt, for brodder er heller ikke noen garanti. Her, med helt bare føtter, virket det som om det ikke var noe å bekymre seg om. Ikke bare fordi de har godt feste, men også fordi de tenker over hvor de setter bena, og hvordan de best bruker bena der hvor det er glatt.

20170214_151937.1

Sugekoppeffekt? Kanskje ikke i den samme forstand som vi ser for oss at en sugekopp virker. Men godt feste og fornuftig bruk av føttene har de absolutt. Like trygt som broddsko, om ikke tryggere. Nå slipper jeg i hvert fall å beskytte meg selv og hesten mot en falsk følelse av trygghet. Det forutsetter selvsagt at vi ikke trener tempo på de mest isete grusveiene, og ikke tvinger hesten til å gå rett fram når den føler seg tryggere på siden av stien.

20170217_134041 (2)1

Jeg merker at jeg tenker ganske mye annerledes nå, enn jeg gjorde da jeg først begynte min reise med barfothest. Og det er bare fint, syns jeg. Forandring er det som gjør livet spennende. Ikke bare rundt meg, men også i meg selv. Oppfatninger og innstilling endres, jeg utvikler meg og ser verden i nytt perspektiv. Stadig vekk.

Lilletass vil ikke være selskapsponni

Nå er miniponnien tilbake på den store utegangen på heltid.

16904704_10208468547817394_1721593433103226525_o (2)

Det ble for mye for han å være selskap for Glase. Etter en stund var ikke hingsten respektfull lengre, selv om Lilletass var eldre, og hadde et tydelig kroppsspråk. Glase oppdaget at hvis han bare var røff nok i leken, så hadde ikke Lilletass krefter nok til å sette grenser. Dermed ble han tvunget med i herjing mye lengre enn han hadde lyst og styrke til. Den siste dagen han var sammen med Glase, var han så sliten at han skalv, og var kliss våt. Ikke fikk han rullet seg for å tørke heller, siden det ene bakbeinet var helt ubrukelig. Han hadde nok fått en strekk. Så da smeltet jeg og la på teppe et par timer, til han fikk tørket, og det ble enklere for han å regulere temperaturen selv.

20170126_160837 (2)

Sammen med hoppene og vallakene fant han fort sin vante plass igjen. Isabel, frieseren, virket veldig fornøyd med å få han tilbake. Hun er av den forsiktige typen, som bare vil at alle skal være venner. Lipton, arbeidshestblandingen, var nok den av de store hestene som fungerte best med henne, men også han holdt hun litt avstand til. Så når Lilletass kom, fikk begge disse to en de kunne henge litt med. 20170208_115955-1

Isabel fordi han er mild nok for henne, og Lipton fordi de liker å leke sammen.20161227_121814-1-1

Men når det skal spises, og ellers når Lilletass vil ha fred, sørger han bare for å ha Helios i mellom seg og de andre. Alle er nemlig litt redd for Helios. Til og med Ylva, som er den som alltid hatt fått det som hun vil. Men når Helios er i nærheten, blir alle sammen veldig snille og forsiktige. Tass vet hvordan han skal ordne seg!

20170217_133329

Høvene til Tass har blitt enda mye bedre nå. Plutselig en dag fulgte han etter når Christel og jeg skulle gå en tur med to av de andre hestene. Jeg var sikker på at han kom til å snu etter noen hundre meter, eller stoppe og vente på at vi kom hjem i det minste. Jeg ble temmelig glad da han bare fortsatte å vandre, og ble frivillig med oss på en halvannen times tur. Dette sier meg at jeg har fått en frisk og sunn ponni igjen!

20170218_131115

Noen ganger er det godt å bare sitte i sola og se på de fine hestene våre. Under sitter Inke og nyter det fine været, med Isabel og Helios i forgrunnen, nappende på vinterfôr fra jordet. Jeg satte meg der sammen med henne like etterpå, og der ble vi en god stund. Jeg klarte til og med å få et bilde av hestene i motlys mens vi satt der. Dette hadde jeg ikke trodd at et mobilkamera kunne klare!

20170221_141727 (4)

20170221_143650_edited

Glases liv uten selskapsponni

20170220_133331 (2)

Glase må ta til takke med geiteflokken, men han får være litt med de andre hestene en gang i blant. Med ujevne mellomrom slipper vi han sammen med Lipton på et av jordene. 

20161231_131257

 I tillegg kommer de andre ofte vandrende gjennom skogen og ned til stallen, som er rett ved siden av Glase og geitene. Der blir de en stund for å hvile, drikke og bare være hest. Jeg tenker at slik er det nok med mange hingster i det fri også. Noen finner seg ungkarsflokker, mens andre lever alene i utkanten av flokken, og bare ser de andre uten noe særlig mer kontakt. Jeg vet ikke om det er optimalt, men det er sånn det er nå her hos oss.

Under står Helios og Lipton og klør hverandre inne i stallen. Hvis vi hadde kunnet sett noe annet enn hvitt lys gjennom de to åpne dørene bak dem, ville vi sett Glase og geitene.

20170226_130324 (2)

Under: Glase med to av damene sine. Den med horn, til venstre i bildet, er han ganske streng med. Hun jager nemlig dem uten horn hvis han ikke følger med. De uten horn er tatt godt innunder hans vinger, som den vi ser på høyre siden i bildet.

20170226_153821

Norges fineste utegang?

av Ina Dramstad

20161005_102313 (5)_edited120161005_102241_edited (2)

På slutten av sommeren kom to nye hester til Engene Gård. Lipton og Helios hadde reist helt fra sør-Sverige, og var nokså slitne da de kom fram. Dagen etter fikk jeg hilse på dem, og du verden for noen hyggelige hester. Isabel ble forelsket med en gang, og det ble Ylva også, selv om hun bare fikk flørte gjennom gjerdet.

Det ble stor lykke den dagen vi slapp Ylva og Tass ut sammen med resten av hestene.

20161005_130207 (3)

Lilletass har levd det gode liv nå, for han går nemlig under den nederste strømtråden så lett som en plett. Mens de andre går på begrensede områder, har Tass vandret ut og inn av gjerdene som han vil. Noen ganger har han bare vandret sammen med de andre på utsiden av gjerdet. Han har også tatt seg litt lengre turer på egen hånd, og nytt naturens og hagenes gode gaver. Innimellom har det fristet med sosial kontakt, og da er det bare å smette under gjerdet, og bli hos de andre helt til de blir irriterende eller sjefete.

 

20161214_132241 (1).2

I oktober fikk Endelig Christel medhold i veisaken hun har stridt med i mange år, om en vei som delte eiendommen i to. Da var det moro å sette i gang med å lage den utedriften hun har drømt om. Vi satte opp gjerder med løype rundt begge jordene og tvers over veien som tidligere hadde skilt disse. Ved hvert av  jordene ble det lagt elvegrus (60-90 mm) over en strekning på 20 meter,  men ved det gamle jordet ble det gjort en liten  vri. Her ble det først gravd en grop ca en halv meter ned, og lagt duk før steinene ble lagt på. Slik vil dette stykket bli fylt med vann når det er mye nedbør. Dette vil både avlaste jordet, som tidligere stod delvis under vann store deler av året, og det vil i tillegg gi hestene et område å vasse over.

 

 

20161202_104201

Til høyre: Helios står og funderer over livet på det som er igjen av den gamle veien. Den er populær som hvileområde, og strekningen er akkurat passe stor til at det er plass til alle sammen. Til høyre i bildet ligger det jordet som nettopp er tatt i bruk, til venstre er det «gamle» jordet. Begge jordene har nå en fire meter bred vei rundt kanten, som en del av løypesystemet.  Mellom jordene, rett bak hodet til Helios, ser vi den nye dammen med elvegrus i bunnen. Nå som den er frosset, gjør den nytte som skøytebane for barna i nabolaget. Vi har ikke tatt med den i løypesystemet enda, siden området hvor veien er fjernet må såes før vi vil slippe hestene der.

20161202_104608 (3)

 

20161202_104753 (3)Over: Isabell trasker over elvegrusen. Under: Lipton har nettopp gått over, og venter tålmodig på den andre siden, klar for å gå veien langs det nye jordet.

20161202_104749_edited (2)


Gullkrone Glase, slutten på luksuslivet for Lilletass

I november kjøpte jeg meg en hingst av rasen nordlandshest/lyngshest. Siden han er hingst, og det er to hopper i flokken her, måtte jeg finne et annet sted å ha han. Jeg fikk sette han i utegangen til geitene, og lot han få Lilletass som selskap.

20161205_132847

Etter en stund, da begge ponniene hadde slått seg til ro med sitt nye liv, begynte jeg å slippe Tass inn til de store et par ganger i uka. De har det veldig fint inne hos geitene, men jeg var litt misunnelig på alle de forskjellige underlagene inne hos de store hestene. Dessuten blir det mye mindre bevegelse når han ikke kan vandre på egen hånd. Når han kommer på besøk, er det så stor stas, at de aktiviserer hverandre på en helt annen måte enn de som bor sammen gjør.

20161227_121314-1

De andre jentene nevnte for meg noen ganger at det hadde vært moro å gjort det samme med Glase, som hingsten heter. Vi tenkte stadig på det, og studerte på løsninger for å holde han unna hoppene på en trygg måte. Vi fikk liksom ikke somla oss til det, før hovtrimmeren kom og sa det samme. Så på den siste dagen i året slo vi oss sammen og stengte hoppene inne på det «gamle» jordet, mens alle guttene fikk være på resten av området.

20161231_130209

Det ble en dag med masse mosjon, kanskje litt i meste laget for Helios og Lilletass. Lipton og Glase derimot, så ut til å kunne holde på lenge etter at vi satte dem tilbake på hver deres plass.

20161231_130922 (2).1

Inneområder er også nødvendig

Inne i lé-teltet har vi lagt gummimatter, både for at det er godt som underlag, og fordi det er lett å møkke i.

20161202_093751_edited2

20170115_152611 (2)

I den andre enden av skogen, over stokk og stein og ulendt terreng, ligger en stall, hvor de kan drikke fra en Thermobar, og slikke i seg mineraler og salt. Slik får hestene stadig gått litt i bakker og trent balansen sin.

20161012_140753 (2)_edited_edited